Det finnes myggslave, myggdeodorant, myggmiddel og myggskrekkvekk. Middel mot flott og middel mot lus. Du kan skaffe deg AntiRynke krem og AntiAging Serum. Av og til bruker jeg solkrem og av og til iskrem. Jeg har salve mot kulde og jeg har salve for brannskader. Det finnes midler mot og for alt.
Akkurat denne flaska turte jeg ikke kjøpe.
Kanskje det virker.
Vi er en lavterskel tusleklubb som gjennom høst, vinter og vår går lengre enn de fleste. Nesten hver onsdag fester vi ei lykt i panna og begir oss stiene i vold. Vågsbygdskauen, Byskauen, Tveitskauen, Randesundskauen og en og annen skau i Søgne og Lillesand og Vennelsa. Skau, Skau ikke, sier vi. Men vi vet jo innerst inne at det blir Skau. Det vi har manglet til nå er et skikkelig klubbhus som kler oss.
Jeg tror vi har funnet det nå. Langs en vei langs et hav lå det og ventet på disse eldre menn. Heldigvis hadde en vandrevenn nøkkel til herligheten. Det ble en sesongavslutning med stil. Først et hopp i haven, så et hopp i havet og til slutt et plask i bassenget. 17 grader i haven, 20 grader i havet og 30 grader i bassenget. Og til de grader god mat etter lauginga. En fin kveld.
Takk til klubbhuseieren og til resten av dere som gidder å ta meg med på tur.
God sommer.
SAS boikotter nå Freia-produkter siden det er eid av et selskap, underlig nok et amerikansk selskap: Mondelez, som har fabrikker i Russland og som da igjen bidrar til den Russiske økonomien og indirekte penger til krigshandlinger. Jeg visste ikke at Freia hadde emigrert. Jeg har naivt trodd at det var et lite stykke Norge. Med blomster og enger og møyer og kyr. Rent og fint. Klart og kortreist. Men jeg har ikke fulgt med for når jeg spurte Google fant jeg ut at det ikke har vært et lite stykke Norge siden 1990. Bare et bittelitestykke.
Det blir mye jeg ikke kan kjøpe fremover dersom jeg følger SAS. For Mondelez har flere merkevarer enn Freia. Det er ikke lett å vite, men når vi først vet kan vi gjøre noe med det.
Store norske leksikon forteller dette:
Fusjon
I 1990 fusjonerte Freia og Marabou til et konsern med cirka 5500 ansatte og en årsomsetning på fem milliarder kroner. I 1989 ble Norsk Hydro den største aksjonæren i Freia Marabou, etter at familien Throne-Holst solgte store deler av sine aksjer til konsernet. Norsk Hydro solgte i 1993 sin aksjepost på 44 prosent til Philip Morris Companies, det senere Altria Group, for nesten ni milliarder kroner. Dette var en av de største aksjehandlene i Norge, og Freia ble et datterselskap av Kraft General Foods. Altria Group skilte ut Kraft-selskapet i 2007.
Kraft General Foods skiftet i 1995 navn til Kraft Foods, og Freia Marabou ble en del av Kraft Foods Norden med virksomhet i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Estland. I 2012, etter en omorganisering og splittelse av virksomhetene i Kraft Foods, fikk næringsmiddelvirksomheten i selskapet navnet Mondelēz International, mens den amerikanske dagligvarevirksomheten fikk navnet Kraft Foods Group, som i 2015 fusjonerte med H. J. Heinz Company til The Kraft Heinz Company. I 2013 fikk det norske datterselskapet, som styrer virksomheten til Freia, navnet Mondelēz Norge AS. Den norske divisjonen produserer sjokolade, snacks og husholdningsvarer under merkevarenavnene Freia, med produksjon i Oslo, og Maarud, med produksjon i Sør-Odal.
Mondelez har fabrikker i både Russland og Ukraina så om de boikottes taper både Russland og Ukraina inntekter.
Det er ikke lett for en stakkar dette her.
Preikestolen er mektig, majestetisk, vakker og folksom. Maya og meg var der for 25 år siden. Gikk opp alene, på en smal og kronglete sti. Over myrer og klatret opp noen digre steinrøyser. Vi sov i telt litt innafor stolen og opplevde all dens prakt helt alene morgenen etter. Riktig nok i stiv kuling, men dog. I år dro vi opp etter vår fine nasjonaldag. Sammen med AnnSofi som kom ned fra Oslo gav vi oss rekkeviddeangsten i vold og dro av gårde. Et ladestopp og kaffe på Vikeså gjorde at vi kunne suse av gårde. Etter litt fomling i Stavanger for å finne et vegansk spisested fant vi det. Men tror de satser på catering. Selve spisestedet så ut som et venterom i Amsterdams Redlightdistrict, – uten at jeg vet hvordan de ser ut.
Vi dro videre, ned i dypet, under havet. Ryfast er verdens lengste og dypeste tunnell. 14 km lang og hele 389 meter under havets overflate. Med El-bil så ble batteriene fullada på vei ned bakkene, men tømt igjen på vei opp.
Vi kjørte til Tau og spiste middag på Meat and Eat. Kan anbefales. Mette i magen kjørte vi siste bit opp til Preikestolen Fjellstue, hvor vi skulle overnatte og samle krefter til vandreturen dagen etter. Fin plass, hyggelig service og god frokost vartet de opp med.
19 mai la vi av gårde opp bakkene mot Preikestolen. Stien opp var utvida og gjort om til en firefelts gangbane. Ingen våte myrer lengre. Men det som før var bratt var fortsatt bratt. Sherpaer som kan sine ting har gjort turen opp lettere, men ikke lett. Det er noen 340 høydemeter som skal blandes med melkesyre før du er oppe. Men vi hadde fri og god tid, og med noen puste- og vanningsstopp under veis nådde vi Preikestolen. Dette fantastiske naturlige platået som Tom Cruise tror ligger i India. Tror hele stolen var fylt opp med Liverpool Fans,- You shall never walk alone, er jo slagordet deres. Men etter litt sondering tror jeg heller hele verden var her opp. All verdens språk kunne vi høre.
Det er fint, men når du må stå i kø for å få tatt ett foto med fjorden i bakgrunnen for at det skal se ut som du er alene vet du liksom at du ikke er alene. Naturopplevelsen er muligens ikke like stor med så mange folk. Lurer på hvordan det er i høysesongen. Med parkeringsplasser til 1000 biler og 20 busser blir det folksomt.
Vi spiste en god niste der oppe før vi tuslet nedover. Litt letter å gå nedover. Maya gikk barbent og kjente varmen fra fjellet og jordinga fra gresset. Og Ann Sofi har vært på Preikestolen. Fornøyde vender vi hjem.
Takk for turen.
En fin tur starta litt trått. En lang dag på jobb gikk over i en oppvarma gårsdagsmiddag og en strekk på sofaen.
Jeg hadde egentlig takka nei til turen i dag, men. . . . . . Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Av og til er det tungt å dra nasa si ut a komfortsofaen og ta på turskoa. Men jeg gjorde det. Dessverre tenkte jeg først. For trøtt var jeg. Vår eminente kjentmann og los hadde valgt ut Olashei som turmål i dag. Og Olashei er akkurat så lite uttafor Kristiansand at det er innafor. Vi parkerte inn en liten vei på Storemyr. Og mine nedsunkne øyelokk registrerte at turen starter oppover.
I tett skog gikk en brei sti oppover og oppover. Tung start for en som helst vil hjem til sofaen. De andre prata. Jeg pusta. Men litt etter litt så jeg lyset, for litt etter litt kom vi høyere, og litt etter litt ble det lengre mellom trærne. Sola skinte fra skyfri himmel og plutselig var vi oppe. Jeg våkna til der oppe på Sovehei. For her var det flott. Store åpne partier med Furuer som har vært ute ei vinternatt før og stått mot noen stormer. Vridd av vær og vind. Lyngkledde moer og nakne fjell. Litt høyfjellsfølelse her oppe. Sovehei var flott. Turen gikk videre på myke stier og over broer på våte myrer. Turlaget har gjort en solid jobb med merking og snekring på denne løypa. Og målet vårt; Olashei, var like fint og åpent. En har utsikt her oppe. Tror vi så Homborsund fyr langt der borte. Naturen spretter ut og bjørkenes lysegrønne ferske blader er fine i kveldssola.
Turen kan anbefales både for de som er søvnige og de som er våkne. Lettgåtte og fine stier.
Katten vår har bare ett. De sies også at småfuglene kvitrer så vakkert nå om våren. Men det skjer ikke uttafor hos oss. For vi har en morder i blant oss. Hun er liten og søt, men livsfarlig. Jeg blir redd selv noen ganger. Jeg skulle på do her en dag. Toalettet er i andre enden av huset. Men der lå hun, katta. Hun ligger midt på gang-gulvet og ser på meg som et mulig mellommåltid. Jeg vurderer å gå forbi. Stege over henne på vei til badet. Men jeg stopper. Jeg mygger ut. Jeg snur og går heller ut i hagen og rundt huset for å komme til baderommet. Ikke faen om jeg tør passere katten i gangen når hun har det blikket.
Vi huser en morder og ryktet har gått fra nebb til nebb. Småfuglene holder seg unna. Musene holder seg unna. Rottene holder seg unna. Og naboens katt tør ikke lenger å bevege seg utendørs. Jeg synes også det har blitt færre fotgjengere som passerer vårt fine lille hus. Og de som passerer går fort.
Hun er liten og grå, katten vår. Søt når hun vil, og ellers helt vill. Hun angriper uten forvarsel og hun angriper det meste. Uteboden har jeg funnet full av fjær. Svalgangen har vært full av fjær. Kona våknet opp med et dau mus og en fornøyd katt oppå dyna. En morgen lå det ei dau rotte på plenen.
Vårt minste barnebarn gav henne navnet Nova.
Hva det betyr vet jeg ikke.
Kjært barn har mange navn, sies det. Katten vår har bare ett.
Den nye dagsturhytta på Øylihei; Øyliblikk, hadde vi hørt om men ikke sett. Så det ble kveldens turmål.
Vi kunne startet fra Slettheia. Der er det kun halvannen kilometer å gå opp til den nye fine hytta. Men turleder Øystein ville det annerledes. Vi kunne starta fra Karuss. Fra der er det litt over 2 kilometer å gå. Men turleder Øystein ville noe annet.
“Vi starter fra Biltilsynet” sa han. Og slik ble det. Og starter du der og går opp til Fiskåvann kan du enten ta til venstre eller høyre.
Løypa til venstre er går rett frem. Den til høyre går rett opp. “Vi går til høyre” sa Øystein. Det ble 4 kilometer før vi kom til Øyliheia. Turen rundt Fiskåvann er fin den, men det er nesten like mange høydemeter som lengdemeter. Opp og ned, opp og ned. Fjellskorter og bratte stier. Underveis passerer du Fiskåvann Bolten. Mange har blitt fotografert oppå den. Men har du tid så ta turen ned under den også. Smale fjellsprekker leder inn til en liten heller under bolten. Men gå ned i bunner og bakveien opp under bolten. Det er litt skummelt å klatre ned ovenfra.
Kvelds-sol-skogen er fin. Lange skygger og lange solstråler lyser opp naturen som tar sats. Stiene er fine og godt skiltet.
Øyliheia er åpen med utsikt og innsikt. Og der kom vi til den nye hytta. Øyliblikk. Kjempefin beliggenhet. Med grillmuligheter ute og peis inne. Et mål uansett vind og vær og årstid. Skikkelig fin. Solcellepanel lar deg og låne strøm til mobilen om det skulle trenges.
Vi var ikke alene der oppe. En gjeng unge voksne grillet pølser og koste seg utenfor denne vårkvelden her oppe. Vi gikk inn i hytta og nøt utsikten. Husk å ta av deg skoene når du går inn.
I det vi gikk ut ble vi møtt av et smil og en åpen kakeboks. “Har dere lyst på litt Gulrotkake” smilte en ung dame mot oss. 4 tilårskomne menn takket ja og smilte tilbake. Det er noe med slike øyeblikk. De beriker turen ennå mer.
Veien tilbake mot Biltilsynet er lett. Først bratt utfor, så ganske flatt tilbake langs vannet. Blandt annet over en stor ur med perfekte heller. Selv fant jeg skogens gull; Chaga, på et tre og tok det med.
Turen kan anbefales.
Men jeg smiler ved tanken. Det kunne godt ha vært meg som står på toppen av gardintrappa og skal henge opp den 8. bokstaven.
G-en. Så plutselig blir jeg i tvill. “Skal det være stor G som i TollbodGata, eller skal det være liten g som i Tollbodgata. Ikke klarer jeg å se på fasiten som henger like rundt hjørnet heller. Til det er HMS tiltakene og paragrafene rundt bruken av gardintrapp ganske strenge. Så der står jeg. Slappe meg. Jeg gidder ikke gå ned i bilen og hente en stor G. Ei heller gidder jeg gå ned fra trappa for å se på skiltet som henger like rundt hjørnet. Så jeg kommer opp med et perfekt kompromiss.
Det ender med at jeg helgarderer. En liten g på en stor G’s plass.
Jeg står under skiltet og ser opp på det. Jeg har introvert blikk og utadvendt smil mens tankene svirrer rundt meg på toppen av ei gardintrapp.
De som går forbi ser rart på meg.
Egentlig er det vel bare en skrue som har løsnet så har G-en glidd opp.
Vi holdt henne i hendene mens hun forlot oss. Ho slutta å være til stede i går. Ho slutta seg til de som dro før henne.
Det var best slik. “Det er ikke trist, det er vemodig”, sa min bror. Og sant er det. Vår mor var dement i noen år før hun i går trakk sitt siste pust. Og nå hadde hun bestemt seg for at at nok er nok.
Vi som er igjen har bare gode minner. Hun ble 89 gode år gammel. Selv om hun har bodd i Kristiansand i minst 60 av dem, var det hennes barndoms by Bergen som stod sterkest i minnet de siste årene. Slik er ofte demens.
Det var godt å se henne gli inn i en ny tilstand. Hvil i fred, og takk for alt du har gitt oss.
Og en stor takk til Tveit Omsorgssenter som gav henne et godt hjem de siste årene.
Slik jeg ser det burde det bygges bowlingbaner som kun er 5 meter lange. Prestasjonsangst var til ingen nytte denne kvelden. Jeg foretrekker å lese seg litt opp før en setter i gang med noe man ikke kan.
Bowlingen oppstod i det gamle Egypt, år 3200 f.kr. Både grekerne og romerne spilte bowling år 2000 f.kr. I England er det funnet spor etter en form for bowling fra 1300 tallet. Spillet var populært og i 1366 forbød Kong Edward 3 soldatene å spille bowling slik at de ikke skulle miste fokus på den obligatoriske treningen. Selv bygde han i følge kildene kjeglebane i parken ved slottet for seg og sin famile.
I middelalderen i Tyskland ble bowling brukt for å få syndes forlatelse i kirken. Spilt man ikke bra og ikke traff kjeglen ble man fordømt av presten. Kildene sier også at Martin Luther var en stor bowlingentusiast.
I verden finnes det over 100 millioner aktive bowlingspillere, bowling er derfor en av vedens største sportsgrener.
Med dette som bakteppe dro meg og min kone tre barnebarn med oss inn i mørket hos Lucky Bowl på Lund. Vi tenkte at med all den mobiltastinga de har i fingra så må jo bowling være midt i blinken. Vi tok feil. Bowling er vanskelig og i ettertid burde vi alle sammen hatt små kant-gjerder som ble satt opp for minste barnebarn. Eventuelt burde de hatt en bane som bare er 5 meter lang.
Vi spilte to serier, vi var 5 stk, og totalt kastet vi kula 200 ganger. Halvparten av gangene havnet kula i takrenna ved siden av der den egentlig skulle trille. Men det heter ikke Lucky Bowl uten grunn. May fikk ned alle pinsa på første kast. Fantastisk flaks. For det ble med den ene gangen. Maksimalt oppnådd poengsum i bowling er 300 på en serie. Den beste av oss fikk 82.
Drittspill.
! 