Trekk deg forsiktig tilbake og ta bussen hjem.
Det kan hende at det blir for mye på julebordenes lange ferd mot natt. Eller reisen mot flatfyll som det ofte kalles. Stadig sees det urytmiske ganglag på høyhelte sko. Utilslørte bondepiker med nyfordypet utringing vakler hutrende rundt i byens minusgrader, mens dresskledde menn med dårlig knyttede slips tar en liten irsk folkedans på speilholka. Og for de med et gjenværende snev av selvinnsikt kan det være lurt å gå en liten tur for å klarne vett og forstand. Men. Ikke legg turen over til Odderøya. Der finnes det en hallusinasjon som ikke er forenelig med beruselse. Det at en opplever slike åpenbaringer omkranset av vann er ei heller lurt. Tenk deg en som går av seg rusen. Med hodet godt dekket til i vinterkulda og med ufokuserte smale øyne lett stirrende på egne skotupper der de strever seg frem mot mer edruelighet. I blindsona ser du et lys-skjær,- du løfter hodet,- du myser og gnikker i øynene og rister på hodet for å klarne våkne hjerneceller. Men nei. Hallusinasjonen er der. Den går ikke vekk.
Mitt råd da er. Trekk deg forsiktig tilbake i dine egne fotspor og ta bussen hjem.
De er der fortsatt. – Kvil Fitness i Sørlandsparken. Tredemøller for tuslere. Vektstenger for oss som sover. Spinning for de som skal strikke. Ergometersykler for siklere som er dårlige i matte og romaskiner for oss som vil ha det fredelig. Og de anbefaler en god pulsklokke for å sjekke at du lever etter øktens slutt. Et medlemsskap her er tingen for de av oss som må komme oss etter all spisinga i juletiden.
Tenk deg at nissemor er ute med de 17 ungene på jakt etter vasstrukken grøt plassert på låver og trapper og gesimser over heile landet. Hjemme står nissefar og sliter med ytterklærne. Rudolph har fått laus mage og sprutpromp. Det går så ille at nissefar blir tilgrisa og må hive frakken i vaskemaskinen på 60 grader og 30 minutters hurtigprogram med sentrifuge. Vaskemiddeldoseringa er det nissemor som pleier å ta seg av, men nå tar han ansvar selv. Og med julegløggtilslørt blikk doserer han villig. Alt inn i trommelen, døra igjen og ; Press Play. Trippende i unnikken venter han med snurrende blikk til alt er ferdig og han har dårlig tid. Det er da skrekken setter inn.
Er du lei av unaturlige produkter! I Russland har reklamebyrået Kitchen Creative Studio funnet en gøy vridning på det å fortelle oss at maten vi spiser er designet. Mye av hva vi dytter i munnen er designet av kjemikere i kombinasjon med utsøkte roboter i en fabrikk. Full av kjemikalier og sammensetninger som ingen av oss egentlig vet hvordan smaker eller virker. Lavkalavka fremstiller helt natrulig mat. Ingen tilsetninger, ingen juks. Annonsen funker for meg og firmaet LavkaLavka er et utsalg for naturlig mat fra masse ulike bønder. Hill, hill til russland.
“Værsågod! Det er servert!”Jeg hørte en stemme fra oven i går når jeg stod opp. En stemme som ville ha meg opp og ut til dekket bord. Ingrediensene var på plass. alt var pakket inn og kakene stod på bordene. Til og med langbordet var dekket. Og det kom jo ikke helt uforberedt. Gislefoss hadde sendt meg en tydelig invitasjon flere dager i forveien. Natt til lørdag skulle det danderes. Alt skulle ordnes og sluttføres slik at festen som ble tilbudt neste morgen skulle bli fullendt. Og det var hyggelig å bli invitert til bords. Dette var et slikt spleiselag så redskapen måtte en medbringe selv. Kakespader og hjulvispere ble kvesset og trimmet. Problemet var
stort sett bare å finne ut av bordplasseringen. Og å komme frem til bordet. Å avdekke det dekkede bordet. Men det gikk fint det og. Utover dagen og kvelden ble festen fuktigere og fuktigere og saltet ble funnet frem. Dette sammen med restene av alt hva snøen gjemmer på ble samlet i små grå bekker histen og pisten. Dette igjen samlet seg nede hos meg. Der hvor jeg stod ved sluken uttafor garasjen og lurte på hvor denne gørra ble av. “Kankje det renner ned til kumpefabrikken”,- tenkte jeg.
evangeliet til folket. Kanskje ikke absolutt korrekt men historien fortelles i et uvanlig kjapt og kreativt språk. Den Danske Folkekirke tør å bryte ned diverse konservative holdninger. Fortellerstilen er brukt før, men her i en religiøs setting. Stilig.
En kveldsparkering på Sandens i Kristiansand gjorde meg skremt. For det første gjør jo nedkjøringene, og oppkjøringen, deg helt døgnvill, dessillusjonert, førtidspensjonert og snurrsvimmel. Samtidig blir hele høyresiden på bilen oppskrapt på vei ned, og hele venstresiden på bilden oppskrapt på vei opp. Sidespeil og hundehoder ut av vinduet blir revet av. Og fordi man er så svimmel når en både kommer opp og kommer ned så aner jeg ikk
e hvor jeg har parkert bilen + at jeg ikke aner hvor jeg skal når jeg endlig har funnet bilen. Og på toppen av dette må en passe seg for biler fra oven. I trappen ned til parkeringsgarasjen, på døren inn til parkeringsanlegget står det ett skilt. “Se opp for biler!”,- Gudd. Jeg smøg meg forsiktig ut av døren og kikket opp i taket helt til jeg ble kjørt ned av en bil som kom fra venstre. Gudd.
Knoll og Tott fyller 115 år i dag. 2 forbilder i oppveksten. Kanskje min kjære mamma og pappa ikke helt så det på samme måten. 
Knoll og Tott er vel neppe noen rollemodeller, ei heller kosenussesøtnosser. Foreldrenes reaksjoner på ungenes spillopper brukes vel heller ikke hos Barn og oppvekstetatens som løsninger på familiære problemer. Opprinnelig heter de Katzenjammer Kids, og ble for første gang vist på trykk i New York Journal i 1897 på denne dagen. Tegneserien ble laget av tysk-amerikanske Rudolph Dirks og de små rakkerne fikk selvføgelig de velkingende übergermanske navnene Hans og Fritz.
Kjører en fra Hovden i mørket på vinteren er det med litt spenning i kroppen. I hvertfall hos meg. Jeg er ikke noe glad i å kjøre bil da. Det kan være glatt, det kan være elg, det kan være rånere og det kan være digre SUVere fra Hovden som tar deg igjen og prøver å kjøre inn gjennom bakvinduet ditt isteden for å kjøre forbi. Men spenningen slipper litt taket når jeg passerer Evje og Hornnes. Da er det liksom ikke så langt igjen hjem. Og det var i en slik spenningsnedtrappingmodus jeg var i da jeg etter en sving og fikk nærkontakt av tredje grad med en 5 meter høy snømann. Gudd. I et øyeblikk var jeg sikker på at filmen Taken var sann. Blendende lys, blinkende lys, blå lys, ailiens og landingslys. Alt komprimert på et lite område med en drithøy snillskummel snømann voktende over en flashy krybbe. Hvor Jesus var har jeg ikke peiling på. Troligens langt vekk. Jeg holdt på å kjøre av veien. Slingrede og bremsende stoppet jeg opp og så tilbake på dette infernoet av julestemning
Endelig kom det forbanna uværet. Det de fleste hater, og fåtallet elsker. Snø, vind, vått og hærlig. Bygningsmassen kom ovenfra. Ferdigblanda hvit betong. Akkurat passe blaud. Vår store nye oppkjørsel ble overført til ett hvitt voksende fjell på den ellers så flate plenen. Større og større ble det. Faktisk så stor at vi kunne se at denne kunne inneholde ei hule. Og Stian tok ansvar. I splitter ny Norrøna jakke, som er varm og god i minus 20, satte han i gang. Det at det var sånn ca. 1 minusgrad førte til rask overoppheting innenfor jakkens isolerende dunlag. Han kunne bare putte hode i haugen og et stor hull ble smelta. Svigerbror og svigersøster kom susende og spader, hakker, hender og never ble ivrig benytta. Etter noen timer hadde vi renska nabolaget for snø og hytta var innflyttingsklar. 4 voksne, 2 barn, 5 mandariner og noen telys fikk plass. Og hytta var ikke noe hytte ifølge Lucas,- “Det er et hotell!”.
! 