Engler og demoner. De ble kastet på meg. Ikke englene. Men demonene. Jeg stod og studerte en vakker liten engel på toppen av en gravsten i vår Frelsers Gravlund i Oslo. Uendelig vakker og sart. Bitte liten og lys. Hugget i marmor. Varsomt plassert på toppen av et dødsmonument for en disponent av forrige århundre. Mistet en vinge hadde engelen, men stod der likefullt og rakk frem en due. Vakkert. Fredfult og vakkert, så stille og vakkert at jeg forsvant inn i engelens verden et øyeblikk der jeg stod henfallen og nøt øyeblikket. Her stod jeg ved siden av Bjørnstjerne Bjørnsson, Werenskjold, Munch og min første TV -helt, Romeo Klive alias Alf Prøysen. Her ligger Henrik Ibsen og hviler. Det var da Dan Browns,- Engler og demoner vekte meg. En skare demoner steg opp fra avgrunnen i form av kråker. De omfavnet øyeblikket mitt og knuste det.

Helsikes kråker.

En stille dag på Korsvikfjorden. Grått som komper. Dystert som komper. Dunkelt som kompevann. Trist, fuktig, tåke, og skummelt. Som komper. I tillegg dukket disse opp. Plutselig. Jeg så ikke hvor de kom fra og tør ikke se hvor de drar. De tre skumlemørke menn. Tre fryktinngytende menn med fiskestenger. Sjelefiskere. Med stenger og sneller og spinnere og sluker sanker de det de ser. Hold barna innendørs. Skalk lukene og luk skalkene. De er her for å høste av sjelenes åker. De tar fatt i alle de som noengang har syndet. Det bærer rett i dypet. Rett i den våte grav hvor en for alltid vil leve blandt paltorsken. Forbli på havets mørke bunn, kledd i tang og tare. Disse tre tvilsomme og dødslignende menn gjorde dagen nifs og dørene ble låst denne kvelden. De minner om komper. Scenen jeg iakktar ute på fjorden er som hentet ut fra en  god gammel kompeoppskrift. Grått, glatt og skummelt.

Enkle budskap, enkelt språk , enkel visuell presentasjon. Det er det jeg liker. Gjerne med et smart skjult ekstratillegg. Som gjør at jeg skakker på hodet og sier…”ahhhhhhhhhh”. Jeg hadde nettopp en nær schisofreniopplevelse i et sent møte med en duggfrosk. Den opplevelsen inneholdt et par øl og litt tissetrengthet. På en måte gjorde jeg narr av froskepadda som ønsket å bli kyssa. Til å bli en prins. Og i går var det payback fra paddeworld. I det jeg ryddet på garasjetaket på Rona, satt han der. Faren til alle padder i både Aust- og VestAgder, samt deler av Telemark. Den kan svelge meg hel tenkte jeg.

Gudd å svær. Nærmere halvkiloen. Jeg lovte på tro og ære å ikke lage vitser på en paddes bekostning noen gang igjen.

Turer inn i skog og magi har jeg mange av. Beina har tatt meg med på steder som gir fra seg overraskelser. Øynene viser meg mye rart og mye flott. Et kveld ved Sukkevann strålte den myke kveldssola inn mellom trærne og traff ei humle på jakt etter blomstenes nektar. Jeg satt og så på en stund. Et magisk øyeblikk. Det var så vakkert. Men kveldssola vare ikke lenge, snart gled den opp trestammene og forsvant. Og med den forsvant det magiske øyeblikket. Men det ble lagret, både på bildet og ikke minst i hodet mitt. Jeg gikk litt videre og tok igjen solstrålene på en liten fjellknaus. Det satt det en liten ekkel skapning. Slett ikke så fin som humla men flott allikevel. Eller….Nei.. dette insektet er ikke flott. Stygg liten jækel egentlig.  Men et magisk øyeblikk kom ut av dette møtet også. Naturen e fin.

Ja slik, kan det gå. Jeg sa i fra til min sjelevenn,- soppen. Er du for mye ute i solen vil huden bli skrukkete.- sa jeg. Neida, neida,- sa soppen. Bruk solfaktor,- sa jeg. For pyser,- sa soppen. Faktor meg her, og faktor meg der, sa soppen. Gi meg Hawaian Tropic eller peanøttolje i mengder. Jeg er jo hvit, og vil bli brun.

Men se hva som skjedde. Inntørkninger og fuktfjerning. Nei. Antirynkenattogdagkrem skulle vært i omløp hos denne soppen. Løpet er kjørt. Soppen eldes fort nå. Jeg tror jeg snart mister min sjelevenn. Vel, vel, får vel finne en ny da.

 Rod Stewarts udødelige sang klinger i bakgrunnen i det vi blir overrumplet av sneiler i kjøkkenhagen. Enemy at the gates. Fiender ved porten. Skitsekker ved døra. Slimspor på svaberget. Hvordan få de vekk.? Hm. Egentlig bare å si BØ! før du kaster de te mågane.

Klikk på bildet for å lese den dramatiske situasjonen fra sekund til sekund.

Like utenfor hytta traff jeg min sjelevenn.. Det er rart hvordan blikk møtes i forbifarten. Tilfeldigheten gjorde at våre blikk møttes. Litt regn, varme og generelt dritvær førte henne frem i lyset. Jeg gikk der for noen dager siden og da så jeg henne ikke. Men i dag, – lykkedagen, var hun der. Og tenk! Hun gjengjelte blikket. Fin og ven i ansiktshuden. Noe mer hardbarka på resten av kroppen. Hun hadde long lashes, fyldige lepper og var helt nesefri. Hun så egentlig litt bisk ut, men det er vel bare sjenanse, tenkte jeg.

Vi fant tonen og har hengt sammen siden, hun hilser på meg hver dag nå. Men desverre ser det ut til at hun eldes fort.

Og ja, jeg er en sopp.

PS. kona syns jeg er en utro jævel

Like greit å bare innrømme det. Jeg er en kikker. Av rang. En kikker med utmerkelser og snev av st. Olavsorden. Jeg burde blitt skutt med kanon, elle kanonisert som enkelte velger å kalle det. St. Tomm the Peeper. Jeg smøg meg som vanlig frem bak mose, grønske, barnåler og fjell. En rikitg solskinnsdag var det. Solskinn bak hver stubbe. Flott. Innimellom noen barkebiter kom en liten fyrrig fyr kledd i sort med målrettet ganglag.  Og målrettet los.  Ordentlig los. En liten gragutt. Jeg sa hei, men ble oversett. Han hadde babes i kikkerten. Nice babe. Babe med den stussen. Den hekken. Han ga jernet rett og slett. Målbevist og full av testoseron. Stakkars dama. Vel likte ho looken på fyren, men han for fram som en bulldoser og hun blei  både varm og skremt. Han så snill ut så ho tok sjansen. Blei med på leiken. Tålte steiken. De koste seg på en stein like ved en mosedott i kveldssolen.

Det gikk jo som det gikk. Og parringa tok 3 sekund som vanlig. Men, oh lykke. Siden det ikke finnes hjemsendingsdrosjer i billeverden så henger de sammen ennå.

Trist men sant.

De har det ikke lett disse flyfillene, eller byens løse fugler som man også kaller dem. “Jaså, du er ute å flyr så sent!” spør man en enslig kvinne på gaten om kvelden. Vel. Kanskje det er en årsak til at slike uttrykk kommer fra fugleriket. Like ved hytta er det en fuglekasse med 10 meisebarn. Enten er akkurat denne fuglen katolikk og motstander av prevensjon, eller så flyr ho litt for mye rundt blandt

de sleske meise-gutta. En ting er sikkert. Hun har havnet i tidsklemma. Med så mange barn som skal mates og stelles og fraktes til flytrening med mer, blir det ikke mye tid til overs. Kvalitetstid på fuglebrettet med veninder må utsettes, og deilige schpaøyeblikk i pytten settes på vent. Men slik er det. For oss og for meisene. Men for et stress for en stund,- for meisemor. Men for et under for meg, å iakta dette.

Som ekstrabonus til fuglekassa fant jeg en gammel uthult eikestubb som bringer lyder av barnekor på stille dager. Og meisemor jobber døgnet rundt med å kverke maur, fluer og makk slik at de små skal vokse opp. Det er et under.