Litt for tidlig og overraskende kaldt. Heldigvis er det 3 ganger så varmt inne som det er ute denne morgenen. Det er minus 5 ute. Men gudd. Vinterskjær og frosne svaner er vakkert. Korsvikfjorden viser seg fra en ny side. Kjølig distansert. Ullsokker og fyr i ovnen hjelper. Om en time er det sikkert 15 grader inne. Æ gledår mæ te da. Men enn så lenge er det tankene om å være på hytta igjen som varmer er enn ovnen. God morgen!
No ser eg atter slike fjell og dalar. I tomaten heve livet fengje fatt.
Turforslaget denne søndagen går til små, men imponerende formasjoner. Topper og tuer, oppkommer og fallgruber. Slanke åser og spisse nuter. Busker og standhaftige snøhauger. Det er så flott. Det vokser og gror, – våren er i emning. Tenk at en kan drømme seg vekk i en liten kartong! Det har seg slik at en småforbanna og lett irritert kartong tomater av den økologiske sorten startet sin egen lille SimCity greie i kjøleskapet. Godt synlig, men kamuflert som uåpnet stod den i dagesvis, ja kanskje ukesvis og planla og bygde opp sin egen lille verden inni vårt kjøleskap. Og denne verden som forsiktig starter med litt grønnmugg, penselskimmel, er nå sansynligvis helsebringende. Kartongen med tomat er ikke lengre egnet til Ratatouille,- den har satt seg nye mål. Penicillum.
Store norske sier:
Penicillium. – – – – -Uttale:penicˈillium
Penicillium, penselskimmel, slekt av frisporede konidiesopper der konidiene dannes i kjeder på penselformet forgrenede konidiebærere. Mange arter, oftest grønnlige, opptrer som muggsopper på organisk materiale, særlig av vegetabilsk opprinnelse. Flere arter brukes i fermenteringsindustrien, bl.a. ved osteproduksjon, f.eks. Penicillium roqueforti og Penicillium camemberti, fremstilling av glukonsyre, Penicillium purpurogenum og penicillin, Penicillium chrysogenum og Penicillium notatum.
Ikke er jeg fan av opera. Det er vel heller slik at jeg gir fan i opera. Men jeg fikk en times kveldsventing i Oslo. På kveldstoget. Og må jeg vente går jeg ut. Kafesitting med caffeeechinomokkalattte og alvorlig mine er ikke min greie. Nei jeg går ut. Og inn. Inn i en tunnell som skulle ta meg ut. Ut og over til Operaen i Oslo. Flott bygg, litt sol, litt kveld. Timen til toget skulle gå var vakker og gikk fort. Operahuset i Oslo er bare rått.
Et slitent hode og sulten mage. Meny hadde pølsene, jeg hadde tankene. Jeg gikk en kilometer inn i skogen, skamferte noen gamle trær, spikket en pinne, satt meg ned og tente en fyrstikk. Gudd å fint. Mine tomme tanker var tomme i flere timer.
Min lille venn. “Hei!”, sa den. Eller “Kvitt-kvitt!”, som google translate ville sagt. Et lite, men vakkert øyeblikk. En bitteliten skapning lander foran meg og sitter lenge nok til at vi ser at vi ser på hverandre. Den ser at jeg ikke er farlig og jeg sier bare – “Hei, har du det fint?”. (kvitt-kvitt-kvittekvitt-kvitt?) Jeg vet jo ikke hva den tenkte, men det så ut som den hadde det fint den også. Jeg fikk i hvertfall en vakker og fuglemagisk liten opplevelse. Takk lille rødstrupe.
http://miljolare.no/innsendt/vedlegg/21943/50b4a21598533/erithacus_rubecula.mp3
Store Norske sier:
Rødstrupe, fugleart i trostefamilien. Vekt ca. 16–22 g, omtrent som kjøttmeis. Kjønnene like med rustrød panne, strupe og bryst, mens ryggen er olivenbrun. Ruger i hele Europa og middelhavsområdet til Vest-Sibir, i Norge i skyggefull og tett skog over det meste av landet til Troms, på Dovrefjell opp til minst 1000 moh. Fåtallig i Finnmark. Meget vakker sang tidlig i grålysningen og om kvelden. Rødstrupen kalles «tiurklokke», fordi den begynner å synge samtidig eller litt før tiuren om morgenen. 6–7 egg ruges i 12–14 dager, og ungene forlater reiret etter ca. 14 dager. Norske rødstruper er overveiende trekkfugler som overvintrer i Sørvest-Europa og middelhavsområdet. En del overvintrer i kyststrøk i Sør-Norge.
Mauritius, Kapp Verde, Bali, Costa Rica, Aspen, Wengen. Reisemålene er mange og reisemålene er eksotiske. Hvor mange har du? Vi samler dem, og skryter av dem og forteller andre hvor vi har vært. Ofte er det mest eksotiske du kan tenke deg like i nærheten. Bildet over tok jeg bare 5 minutters tusling fra der jeg bor. Jeg opplevde det eksotiske fordi jeg var der. De fleste av oss er ikke der det eksotiske skjer, derfor må vi reise så langt, tror vi. Kom deg ut.
Mange har som meg tilbrakt mye av julen hengende fast i ei snøskuffe, snøfreser eller spade. Først noen timer naboblidgjørende snøflytting i blokka mens naboene sitter bak sine vinduer og lurer på når jeg er ferdig. Bortsett fra et par stk. er resten sosiopatisk anlagt. De lurer på om de skal hjelpe, men skjønner ikke hvorfor, og velger det vekk. Deretter måtte jeg ut på hytta å skuffe vekk en meter snø fra taket. Drittungt men vakkert. 
Korsvikfjorden var magisk i soltåkelys.Så var det sønnens lange innkjørsel og flere tonn med gjenstridig snø. Kroppen føltes nå som Hulkens, men så ikke slik ut. Fortsatt like forsoffen, bare verkende. Mørket kom og jeg rakk akkurat en dusj før vi dro med svigers til middagsbesøk hos Marit. Jeg orket ikke å løfte gaffelen, glasset, sausenebbet eller kniven opp fra bordplaten så jeg aner ikke hvordan det smakte. Og så. SPROING. BOING. SVISJ. OG INNI SVARTESTE GRANSKAUEN. En muskel bak i låret hadde fått nok og krampa SATT INN. Gudd å vondt. Heile beinet verket og jeg klarte ikke stå, gå, hoppe bukk eller tenke. Jeg prøvde å strekke det, men det var for vondt. Gudd, gudd, gudd. Er det nå jeg dør? Men så tok Marit affære. Hun er en av norges mest erfarne fotsoneterapeuter. Ho kasta meg opp i en stol, reiv av meg sokken og klemte og trykket i 10 sekunder på hælen. HÆ! Trollkjerring! Sjaman! Sjarlatan! Magi! Åndenes makt! Vel. Krampa forsvant i løpet av de 10 sekundene. Stilig . Klar for mer snømåking. Helsikes kjerring.
Fotsoneterapi
Fotsoneterapi er basert på et system 
av soner i føttene som gjenspeiler kroppens
forskjellige organer og deler. Ved sykdom eller svakhet i et organ kommer det en
ømfintlig fortykkelse i underhuden i den korresponderende sonen i foten. Et
lignende system av korresponderende soner finnes i hendene og benyttes i
håndsoneterapien. Behandlingen består i punktmassasje av slike affiserte soner.
Sauer er ålreite dyr. . . . . . .eller ikke . Få vet 
hva som virkelig skjuler seg i en lodden gjennomsnitts saueskalle. De gjør miner til slett spill. Går der 
hele dagen og daffer blandt strå og egenproduserte mokkabønner. De ser så fredelige og troskyldige ut. Kvite i bungende vinterull. Men pelsen bedrar. Jeg vet nå hvor J.R. Tolkien fikk sin inspirasjon fra, når han så for seg Saurons onde øye. Øyet som utstråler ren og uhildet ondskap. Han må ha vært på Timenes en skumringsdag i desember en gang. Og dette opplevde jeg etter en fin skogstur. Intetanende tuslende hjemover i mørket som begynnende omsluttet min kristne kropp. Jeg så dem i øyekroken og snudde meg. Gudd og gudd. Ren ondskap fra sauene på jordet. Hvite sorte får på Timenes . . . . . . .
Den siste kilometeren hjem gikk raskt.
Jeg tror en kan oppleve litt lykke hver dag. Det vikitge er å skjønne det. Å se det. Forstå at akkurat dette øyeblikket er lykke. Jeg satt en morgen å så gjennom kameraet på fine morgenhimmelfarger. Krokete vinterklare eikegreiner i siluett mot fargene av de første solstrålene. Det var noe japansk over det, tenkte jeg. Det var noe som minnet om illustrasjonene som ofte følger 
små haiku-dikt. Plutselig var jeg i Japan og lurte på hvordan det ser ut der. Og like plutselig satt det en fugl på den krokete eikegreina i kameralinsa. Fuglen satt akkurat lenge nok til at jeg fikk nyte den, og gjort motivet digitalt ved å huske å trykke ned utløseren. Gudd å fint det var. En liten blåmeis gav meg et øyeblikks lykke en tidlig morgen i november. Jeg smilte når jeg gikk videre mot arbeidsdagen, og jeg smiler nå når jeg tenker på det. Takk lille Blåmeis.
Det er med ærefrykt jeg kryper over stubber og åler meg under greiner. Forsiktig slurpende våte steg i myra. Det er med imponerende og stigende respekt jeg iaktar denne karens kongedømme. Den lille tjønnas omgivelser bærer preg av generasjoners hardt arbeid. Nye og gamle kanaler. Nye og gamle demninger. Nye og gamle hytter. Et lite dyr i norsk natur,- beveren. Og siden vinterens kuldegrader ennå
ikke har tatt tak, fortsetter denne lokale helten å samle mat, bygge hytte og felle trær. En gang klarte vi mennesker nesten å utrydde dette dyret. Heldigvis skjerpet vi oss. For det er så fint for mitt hode å sitte ned og se han for seg. Prøve å se livet hans. Det er gøy at han bor her, og tenke på at akkurat nå er han sannsynligvis mektig beverirritert på den dusten av en fyr som sitter bak hytta hans og bare sitter. “Jeg skal snart gå”, sier jeg. Dette er ditt kongedømme.
Bever (Castor fiber)
I Danmark forsvant beveren allerede i bronsealderen, for ca 3000 år siden. Oktober 1999 ble 18 bevere fra Elben i Nordtyskland satt ut i Klosterhede skog vest for Holstebro, og ser ut til å klare seg bra. I Sverige og Finland ble den utryddet rundt 1870. I Norge ble arten fredet første gang i 1845, senere i 1899 og 1924. På det minste var det 60–100 gjenlevende dyr. I dag teller den norske bestanden ca 70 000 individer. Med utgangspunkt i den norske bestanden er beveren senere gjeninnført både i Sverige og Finland.
! 