Det er bare å gjøre det. Masse klær, ett par ski, åpne døra, gå ut på andre siden og lukk døra. Og da er det ytterdøra jeg snakker om. Ikke ta på masse klær og ski og lås deg inne på badet. Nei , – UT. Et godt turforslag, både sommer og vinter er en tur til Helleren ved Havsyn i Tveit.  Det er en tur på 5-6 km frem og tilbake i fint skogsterreng. Start ved parkeringsplassen på Dønnestad. Der kan du ta lysløypa nesten hele veien rundt til du ser skilt til Havsyn. Eller du kan gå litt kortere, over fotballbanen, forbi en bom, opp en traktorbakkevei og såvidt inn i lysløypa igjen før du ser skiltet til Havsyn. Om sommeren er det en stor sti. Om vinteren er det en stor sti med snø på. Herfra er det ett par km ganske flat tur inn til helleren. Den står merket med skilt den og. Forbi Trolltjønn og Trolldalen (uæh!) . Den er ikke alltid oppgått, men det gjør jo bare turen mer spennende. Er den oppgått er det sannsynligvis meg som har vært på Havsyn for 276 gang. Helleren er diger og på en vindfull dag kan det være fint å lage knitrende pølsespiddebål her, for den er som meg,- litt bortgjemt i skogen. Fra Helleren kan du gå opp til Havsyn (bratte kneiker og ikke for pyser) og nyte utsikten som er fantastisk, kun forkludret av IKEA bygget i sør. Turen kan tas videre og gå rundt hele Rosseheia. Fint og spennende og av og til dritskummelt på ski. Men fin opp go ned skog. Turløypene på Dønnestad er flott merket og det finnes mange alternativer. Både skilt og kart er hengt opp. Hill, hill til de som har gjort disse fine løypene mer tilgjengelige.

En hyggelig skummel gråsprengt en. Årets første

skitur til Havsyn var tåketung. Våt snø og dyp snø og ski som sank nedi til nesten knes. 2 kilometer på 1 time og 20 minutter. Ikkje akkurat Northugfart. Men fordelen med slikt labert tempo er at jeg øve på å telle på Thailandsk. Jeg teller skrittene høyt for meg selv på Tahilandsk. Litt skummelt opplevelse muligens for intetanende rådyr og nysgjerrige elger. Her går en svett og klam eldre mann alene i skogen og teller høyt på Thailandsk.  Og så plutselig stod det en annen der. Jeg var kommet til 278. Song-roy-jet-zip-pet.  Han så meg og jeg så han. I skumringen var det litt skummelt. Plutselig var jeg i BlairWitch land. Gudd. Og det var umulig å løpe hjem. Ski og tung snø og spurt passer dårlig sammen. Så istedenfor å bli reddere stod jeg der og pratet litt med han og. Han visste han så skummel ut, men han var egentlig god og snill. Etter litt sa jeg “Hadde!, ha en fin kveld videre” og gikk hjemover. Elgen og rådyret ristet nok bare oppgitt på hodet.

Noen regntunge dager tok en pustepause og slapp oss turgåere til i terrenget. Lett vassende i lauvdekte lier tuslet en ensom sørlandsk sjel. Klatrende opp mosekledde steinrøyser og lett ramlende utfor kuperte små søkk. Forbipasserende småfugl så undrende på denne klissklassfyren som myste fælt på alle bjørker i sin leten etter soppen Kreftkjuke. Jeg fant ingen sopp. Men jeg fant gull. Rundt en knaus og bak et tre fant jeg gull. Vakkert. En tur i dampende skog har sin egenart. Novembersola glemte seg litt og varmet opp skogbunnen så disdampen la seg vakkert i lier og over bekker. Rundt vesle Fivann gikk turen. Det er ikke så langt, men jeg gjorde det langt. Veivalget var av den tilfeldige sorten og jeg krysset mine spor mange ganger. Gudd å fint.

Langs en ikke så mye gått turvei ved timenes ligger Ole Høilands hule. Mestertyven Ole Høiland. Les det som står nedenfor her, ta med deg noen barn og besøk hulen. Historien om Ole Høiland er best fortalt akkurat der.

Ole Høiland var født i 1797 på gården Høiland i Bjelland sokn i Vestre Agder. Da
han var 10 år gammel, flyttet familien til Kristiansand. I 1816, 19 år gammel,
fikk han sin første dom, for 13 tyverier. Han ble siden en skikkelig tyv. Inn og ut av fengsler. Men han var ingen voldelig mann, og hadde humor i sin tilnærming til politiet så han ble en slagsw folkehelt. En etterlysning beskriver ham slik. “68 ½ Tomme (1.77) høi, rank af Væxt og af godt Udseende. Han har blaae
Øine og noget lyst Haar, et Ar paa det høire Skinnebeen samt flere paa
Hænderne”. Arrene skyldes utvilsomt hånd- og fotlenker i fengslene.

Han var alltid på rømmen og brukte huler rundt om krig til overnatting og gjemming av ting han hadde stjålet. Rundt 1822 brukte han bla. annet hulen ved Timenes.

Hans mest fantastiske ran var av Norges Bank som han brøt seg inn i 3 ganger før han fikk tak på pengene.

Historien om hvordan Ole skaffet seg kopi av den store banknøkkelen, er fantastisk: i fire kvelder fulgte han etter bankbudet, som gikk med lykt og bar nøkkelen i den andre hånden. Ole så nøye på nøkkelen og tegnet da, etter hukommelsen, en kopi av nøkkelskjegget, med hele 14 hakk. En annen kveld dro han ned til banken og fikk tatt en bekavstøpning av nøkkelhullet. Ut fra dette slipte han da til nøkkelen.

Men Ole hadde nok et problem: om natten var det væpnet vakt ved banken – mannskaper fra Akershus festning. De som hadde vakt jule- og nyttårshelgen 1835, var to brødre, Hans Olsen Kullebunden og Peder Olsen Kolseth. Nå hadde det seg så heldig at Ole kjente begge disse soldatene fra sitt opphold på Akershus festning. Så Ole tok kontakt med dem og lovte dem 500 (kommende) speciedaler hver for å se en annen vei når han plystret et bestemt signal. Hans hadde vakt frem til nyttårskvelden, deretter overtok broder Peder.

Ole valgte natten mellom juleaften og førstedag til innbruddet, da han kunne regne med at området var nokså folketomt. Ved midnatt er han der nede, ser Hans gå sine runder, plystrer signalet og Hans forsvinner bak bygningen. Så lister Ole seg opp trappen, og – under over alle under: nøkkelen passer, og den tunge døren glir lydløst opp. Med seg har han et stort knippe dirker, og han låser seg gjennom fem dører, men da er det stopp: døren til kjelleren, der pengene er, får han ikke opp.

Omhyggelig låser han etter seg og begir seg opp til Åsen for å arbeide med den siste og avgjørende dirken. Natt til fjerde juledag gjør han nok et forsøk, men den siste døren er han ikke kar om å hamle opp med.

Igjen låses alt, og påny drar han til Ole Vidste for å slipe videre på dirken. Natt til 2. nyttårsdag er han i banken igjen, og den gjenstridige kjellerdørern gir seg endelig for dirken, og Ole kan fylle sin sekk med 64.100 speciedaler – kasserte – men fullt gangbare sedler. Og atter låser han etter seg, slik at det skal ta lengst mulig tid før det dristige tyveriet blir oppdaget.

Han ble selvfølgelig tatt ganske snart og satt i fengsel uten å ha brukt mye av pengene og det meste bel funnet. Han var en kjendis og folk valfartet bare for å se han. Han rømte nok en gang ved å sage og grave seg ut, men ble igjen arrestert

Han begikk selvmord på cella på Akershus festning i 1848.

Kan du denne historien blir turen litt mer spennende. Turen videre er også fin. Barnevogngrus helt inn til Nygårdsvann. Også en fin avstikker til utsiktspunktet Roksheia / Ruben med utsikt over hele skjærgården. Ikke langt fra Solsletta lengre oppe i Tveit er et av hans andre gjemmesteder godt merka av Tveit Turlag. Det skal også være et sted oppe ved 3.stampe i Baneheia.

Les mer her:   https://nbl.snl.no/Ole_Høiland

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Ole_Høiland

 

---