Uidentifisert Flytende Objekt  eller gamle minner. Søvndrukken myste jeg opp og ut. Med skikkelig sovehentesveis og kinnsuglemerker kikket jeg tvers over fjorden. Samtidig med at fingrene prøvde å gni vekk all sanda på innsiden av øyelokkene forsøkte jeg å forstå hva jeg så på. Pekefingrene var langt inni øyehula for å stille fokus på skarpt. Det var noe snålt der ute. Det lå helt stille. Avlangt med menneskekropper oppi. Det så ut som en båt ved første øyekast. Men det lå jo stille? Og det bråkte ikke? Det så heller ikke ut til å ha hastverksstress til å komme noe sted? Dette var et mysterium. Etter en stund stakk kvinnen i farkosten lange pinner ned i vannet og hva skjedde? Først dreide tingen seg rundt, for så å bevege seg mot land og til slutt forsvinne bak en holme. GUDD! Hva hadde jeg nettopp vært vitne til. Har Korsvikfjorden fått sitt LochNess monster?

Det var akkurat som om jeg hadde sett dette før, men klarte ikke helt å plassere det. Kanskje noe fra barndommen? Var det noe bestefar hadde gjort? Kanskje noe vi trodde var utdødd men som på en eller annen merkelig måte har overlevd i ly av Langholmen.

Eller var det rett og slett en banebytende ny teknologi som i hemmelighet testes på fjorden her. Både MH Wirth  og NOV med sine brilliante ingeniører er jo like ved. Kanskje utprøver de et genialt miljøvennlig fremkomstmiddel. Et som bevarer freden og forstanden. Et som ikke forurenser og gir det mentalt overskudd. En måte å manøvrere på som gjør at du holder roen. Det tror jeg. Snart får vi vel se disse farkostene over alt. De burde rett å slett kalle dem for en RO- båt. Og tar jeg helt feil får vel jeg også legge meg inn til åre-lating som de fleste andre.

Her er en til jeg observerte. Kanskje det blir vanlig.

Oh Himmel Hennig Olsen Is! FLØDEMOTTAK! 24 /7. Jeg har ikke lagt merke til denne inngangen til himmelen før. Men i dag så jeg den. Spaserende over sykkel broen på vei mot byen. Ligger virkelig perleporten her på Sørlandet? “Hvor ellers skulle den vel ligge?” spør nok mange seg selv. På sommerens kanskje varmeste dag så jeg det røde forlokkende skiltet. Det dumme når du spaserer akkurat her er at det er et stykke til nærmeste frysedisk med alle Hennig Olsens herligheter og fristelser. Jeg får gå og svette litt til mens jeg fantaserer om hva som finnes innenfor de dørene i den grå veggen langs Europaveiens bredder. Fløtemottak hele døgnet. Oh Himmel.

Jeg har bare en eneste lille innsigelse til skiltet.

De skulle skrevet FLØDE og ikke FLØTE.

På slutten av 70 tallet og inn i 80-årene passerte jeg fristende epler hver dag i en 6 års periode. Muligens ikke hver dag, men i alle fall i sesongen for modne epler. Jeg bodde på Kongsgård 3 og syklet til skolen. Først i 3-år til Oddemarka Ungdomsskole, så i tre år syklet jeg til Katta oppe ved Oddernes Kirke. Og turen dit tok en epleglad ungdom forbi uimotståelige fristelser; Bjørndalen Gård sin eplehage. Den strakk seg omtrent så langt et lite øye kunne se på begge sider av E18. Innover og utover og bortover og henover. Det kunne være litt vanskelig til tider å få seg et eple. Det var piggtrådgjerder som beskyttet mot uvedkommende som oss. Vi tok egentlig bare de eplene som strakk seg over gjerdet og hang over ingenmannsland. Men vi følte oss litt kriminelle allikevel. En gang fikk jeg overbalanse like ved piggtråden. Det var en gang i 8-klasse. Jeg stod oppe på pedalen til min 5-girs Raleigh Tråsykkel og strakk meg etter de søte røde fristelsene. Sykkelen velta og jeg datt over gjerdet og skled ned langs stålpiggene på gjerdet. Buksa ble ødelagt og arret har jeg ennå. Men eplet fikk jeg. Og kjeft av mor når jeg kom hjem.

I dag er alle epletrærne borte og skal jeg ta eple fra Bjørndalen nå må jeg inn på Rema 1000. Den ligger der eplene hang. Det skal bli 100vis av boenheter på Bjørndalen Gård og første bygg er ferdig. Litt spennende bygg er det jo. Arkitekten har sikkert hatt hikke den dagen han tegnet vindusveggen over Remabutikken.

Dette er utdrag fra en tale holdt 12. mars. Den gav håp for det amerikanske folk. Siden har mannen som holdt talen muligens ikke helt levd etter sine egne ord. Vær varsom, hold avstand og ikke opphold deg i folkemengder. Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh.

Litt rart at den gamle broa snart er borte. Den sitter på en måte i minnet. Den er litt eldre enn meg, allikevel er vi en slags venner. Jeg husket at pappa fortalte om tiden før broa. Når de tok ferje eller rutebåten eller rodde til byen. Han er voks opp i Valsviga i Korsvikfjorden. Det gikk fortere å ro sa han, enn å gå helt til ferja ved Varodden eller vente på rutebåten. Men det var før meg. Jeg husker jeg var litt stolt over at Kristiansand en stund hadde Nord-Europas lengste hengebro. Lille Kristiansand hadde noe ingen andre hadde. Og når jeg ble 15 kjøpte vi seilbrett, som lå på hytta i Korsvikfjorden mens vi bodde på Gimlekollen. Jeg sykla ofte til hytta for å surfe. Det var med livet som innsats at fotgjengere og syklister beveget seg over Varoddbroa. 60 cm bredt fortau. Akkurat nå ligger fortauet stabla ved enden av broa. Men da sykla jeg over og blåste det godt, og det gjorde ofte det når jeg skulle sykle ut til hytta for å surfe, måtte en lene seg mot vinden når en sykla over. Det funka helt til det kom en stor lastebil som stoppa vinden i ett sekund. Det var skummelt. Men jeg kom ut til hytta og fikk surfa. Etter hvert bygde de en gjennomsiktig sykkelvei på utsiden av broa. En som hunder ikke kunne gå på. Klørne knakk. Noen syntes den var vel skummel den og.

Et annet minne er ekkoet fra under broa. Vi hadde båden i Narviga og vi ropte alltid når vi var under broa. Gjenklangen var fantastisk. En annen historie er når noen galninger på Fagerholt lagde verdens største ronse i fra understellet på broa. Den virka bedre i fantasien enn i virkeligheten. Det var umulig å få nok fart.

Noen vil hevde at det er akkurat passe. Andre vil kanskje mene at det er langt nok. På den andre siden har vi de som synes det er alt for kort. Det jeg lurer på er hva Hånes-beboerne selv mener. Jeg gikk fra Sørlandssenteret til Rona i dag morges og la merke til det fantastisk flotte og intrikate nye krysset som ferdigstilles. Håneskrysset. Det at alt dette har blitt til mens trafikken har gått som normalt er enten trolldom eller veldig flinke folk. Alt er nytt og fint. Flotte steinmurer. Lekre skiferstablemurer på sykkelstien. Digre blomsterbed og til og med skiltene er nye . Og det var ved et skilt jeg stoppet opp og undret meg. Kristiansand 4 km. Det skinte mot meg i morgensolen. “Snart fremme”, tenkte jeg.. Kun 4 km. Så deilig. Tenk hva et nytt kryss kan gjøre. Jeg bodde i Grovika på Hånes på 80 tallet og den gangen vardet sånn ca 7,5 km til sentrum. Men med dette nye krysset har de altså klart å korte ned reiseavstanden med over 3 kilometer. Fantastisk. Alt de får til nå om dagen.

Dette gikk jeg og tenkte og funderte på helt til jeg kom til Rona. Der så jeg noe som kanskje virket mer reelt. Kristiansand 7,1 km. Skiltet på Hånes er nok bare en dyr skrivefeil, eller et ønske fra Hånesfolket om å være mer bynære.

Jeg kan huske at vi ronsa. Vi dissa ikke. Det gjorde min mor. Hun kom fra Bergen. Og når jeg var i Bergen som liten tok min bestemor meg ut for å disse. Ikke ronse. “Skal vi gå ned i Parken så kan du disse”, spurte hun. “Jeg må ikke tisse”, svarte jeg. På østlandet husker de. Og det gir jo ikke mening. DEt heter; å RONSE. Vi her sør vi ronser. Og jo høyere tau jo gøyere. Når jeg var liten var ikke bakken under ronsa dekket av EU-godkjent sand eller høyden definert etter internasjonale sikkerhetslover. Den gøyeste ronsa vi hadde var en i krysset mellom Tretjønnveien og Åsasvei. Den hadde en stor stubbe rett foran. Og selvfølgelig måtte vi ronse så hardt og så høyt at vi kunne hoppe over denne stubben. Vi klarte det av og til. Resten av gangene var bare et spørsmål om skadeomfang. Eller vi skada oss egentlig aldri. Vi slo oss. Av og til så mye at vi løp haltende og grinende hjem. Det ventet etterlengtet medynk og plaster. “Vær forsiktig”, sa mamma, før jeg løp opp til ronsa igjen for å sette ny rekord over stubben.

Og nå har vi satt opp ei ronse på hytta. Det er ingen stubbe foran, men hopper en langt nok kan du kanskje treffe en brennmaneid.

Muligens den ronsa i Kristiansand med finest utsikt.

Wikipedia sier:

Huske eller huskestativ, også kalt disse, gynge, ronse, føyse, reie og rikte, er et lekeapparat som vanligvis er beregnet for barn. Det består av et fritt hengende sete festet på den nedre enden av tau(er) som i sin tur er festet godt på øvre enden til punkt som ligger høyt.

Den enkleste versjonen kan bestå av en enkel tau med en stor Knapp på enkelgarn nederst, festet med en Svingestikk øverst.

Litt mer møbelaktig versjon kan bestå av 2 tau, endene festet parvis sammen på to høye punkter, hengende

• enten parallell, så en teppe eller tøystykke kan gå rundt begge med endene opp på hverandre i midten på øvre side for å fungere som hengekøye, eller med to avstandspinner for å fungere som dyp vugge,
• eller den ene lavere, så en teppe eller tøystykke kan gå rundt begge, med endene opp på hverandre over den nederste tau, for å fungere som hammock eller hagegynge. I denne siste versjonen er det livsviktig å alltid holde på det øverste tauet, ellers vil man falle med hodet først, til gjengjeld kan flere sitte på den sammen.

Den moderne versjonen fremstår ofte som et stativ satt sammen av tømmerstokker, stålrør eller liknende, der det i den øvre, tverrliggende stokken er festet to tau eller kjettinger som henger ned. I enden av tauene er det montert en planke eller et bildekk til å sitte på. Huska kan også være hengt opp i en grein, i kroker i taket inne i et rom og så videre.

Personen som sitter på husken, skal få denne til å svinge frem og tilbake. For å starte svingbevegelsen må personen få fart ved å sparke bena i bakken. Når det er blitt litt fart kan personen bruke tyngdekraften ved å legge seg bak eller rette seg opp i sittende stilling m.a.o. løfte kroppens vektsenter på vei opp, og senke den på vei ned (alternativt kan en annen person stå bak og dytte) for å holde farten, eller eventuelt øke den.

Husker er vanlige innretninger på lekeplasser, i skolegårder og ved barnehager, de er også ofte å se i private hager.