Jeg kan huske at vi ronsa. Vi dissa ikke. Det gjorde min mor. Hun kom fra Bergen. Og når jeg var i Bergen som liten tok min bestemor meg ut for å disse. Ikke ronse. “Skal vi gå ned i Parken så kan du disse”, spurte hun. “Jeg må ikke tisse”, svarte jeg. På østlandet husker de. Og det gir jo ikke mening. DEt heter; å RONSE. Vi her sør vi ronser. Og jo høyere tau jo gøyere. Når jeg var liten var ikke bakken under ronsa dekket av EU-godkjent sand eller høyden definert etter internasjonale sikkerhetslover. Den gøyeste ronsa vi hadde var en i krysset mellom Tretjønnveien og Åsasvei. Den hadde en stor stubbe rett foran. Og selvfølgelig måtte vi ronse så hardt og så høyt at vi kunne hoppe over denne stubben. Vi klarte det av og til. Resten av gangene var bare et spørsmål om skadeomfang. Eller vi skada oss egentlig aldri. Vi slo oss. Av og til så mye at vi løp haltende og grinende hjem. Det ventet etterlengtet medynk og plaster. “Vær forsiktig”, sa mamma, før jeg løp opp til ronsa igjen for å sette ny rekord over stubben.

Og nå har vi satt opp ei ronse på hytta. Det er ingen stubbe foran, men hopper en langt nok kan du kanskje treffe en brennmaneid.

Muligens den ronsa i Kristiansand med finest utsikt.

Wikipedia sier:

Huske eller huskestativ, også kalt disse, gynge, ronse, føyse, reie og rikte, er et lekeapparat som vanligvis er beregnet for barn. Det består av et fritt hengende sete festet på den nedre enden av tau(er) som i sin tur er festet godt på øvre enden til punkt som ligger høyt.

Den enkleste versjonen kan bestå av en enkel tau med en stor Knapp på enkelgarn nederst, festet med en Svingestikk øverst.

Litt mer møbelaktig versjon kan bestå av 2 tau, endene festet parvis sammen på to høye punkter, hengende

• enten parallell, så en teppe eller tøystykke kan gå rundt begge med endene opp på hverandre i midten på øvre side for å fungere som hengekøye, eller med to avstandspinner for å fungere som dyp vugge,
• eller den ene lavere, så en teppe eller tøystykke kan gå rundt begge, med endene opp på hverandre over den nederste tau, for å fungere som hammock eller hagegynge. I denne siste versjonen er det livsviktig å alltid holde på det øverste tauet, ellers vil man falle med hodet først, til gjengjeld kan flere sitte på den sammen.

Den moderne versjonen fremstår ofte som et stativ satt sammen av tømmerstokker, stålrør eller liknende, der det i den øvre, tverrliggende stokken er festet to tau eller kjettinger som henger ned. I enden av tauene er det montert en planke eller et bildekk til å sitte på. Huska kan også være hengt opp i en grein, i kroker i taket inne i et rom og så videre.

Personen som sitter på husken, skal få denne til å svinge frem og tilbake. For å starte svingbevegelsen må personen få fart ved å sparke bena i bakken. Når det er blitt litt fart kan personen bruke tyngdekraften ved å legge seg bak eller rette seg opp i sittende stilling m.a.o. løfte kroppens vektsenter på vei opp, og senke den på vei ned (alternativt kan en annen person stå bak og dytte) for å holde farten, eller eventuelt øke den.

Husker er vanlige innretninger på lekeplasser, i skolegårder og ved barnehager, de er også ofte å se i private hager.