De fleste menn. Gifte menn nærmere bestemt,- er for feige. For feige til å si hv de tenker når de ser dette bildet. Derfor tar jeg ansvar og spør åpenlyst. Er klistrelappen på bildet over resultatet av en skrivefeil? Er det en D for mye? Jeg vet at dere har tenkt tanken. Alle dere menn med sertifikatet i baklomma. Og har dere gifte menn sagt det ut høyt så er dere vel neppe gift lenger. Hvis ikke dette er en skrivefeilslapp så skjønner jeg heller ingen ting. Hvordan skal jeg forholde meg til et kjøretøy med dette klistret på baksjermen? Hmmmmm. Av og til er tankene til tomme tanker tomme.

Vi blir heldigvis født ulike. Evolusjonsteoretikere og religionsavhengige kan av og til enes om at det er fint med litt mangfold her i verden. Eller kan de det? Til stadighet hører vi om mennesker som ikke ser et annet menneske fordi det er pakken inn i mørkere hud enn vår egen. Og noen av oss er så blåøyde at de ikke kan se at til og med en brunøyd kan være blåøyd. Fremmedfrykt er vanlig men kan overvinnes. Åpenhet er mindre vanlig men kan tilvennes. Og fordommer er fordummende. Å se en person for hvem den personen er, – er viktig. Jeg har blant annet lært at minst en av tiggerne i Markens er en hyggelig person. Og jeg vet det fordi min kone har blitt kjent med henne. Nå også jeg litt. Vi stopper og prater med henne. Det er merkelig nok en person som sitter der på gaten. Ikke bare en tigger. Vedlagte video setter noen viktige ting her i livet på plass. Hvor hører du hjemme?

Filmen ble laget i 1998 til 50 års jubileet for Menneskerettighetene av den Portugisiske delegasjonen. nr 1.

• All human beings are born free and equal in dignity and rights.They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of Brotherhood.

Resten finner du her: http://www.un.org/Overview/rights.html

Vi fant ei ny gullrekke i går. Julegullrekka. Silkebekk Gård og Drømmehaven, Grimsvollen Julemarked og Juleshow på Torvet

Med niese og kjærestegjest fra Italia i bilen dro vi for å finne følelsen av jul i går. Det startet i det små. Gjestmilde Silkebekk Gård på Strai var første stopp. Og Silkebekknissen tok i mot oss med tilbudet,; “Velkommen! Vil du ha kjøregløgg eller vanlig gløgg!”. Etter en del vanlig gløgg ble vi servert latter og kos og litt shopping til dessert. Når alt dette var fordøyd kjørte vi sydover igjen. Neste stopp var Grim. Vanligvis stopper jeg ikke på Grim, men i dag tok jeg sjansen. Grimsvollen Julemarked hadde jeg hørt om men ikke sett. Gudd! Og dette hadde jeg gått glipp av. Av og til vet jeg ikke mitt eget beste. Men nå vet jeg det. Dit skal jeg til neste år også.  For mens mørket krøp over hustakene og gradestokken gikk nedover steg varmen i hjertet. Mellom flotte gamle hvitblå trehus på Grim var det pyntet til jul. Gaten var Jul. Masse galeglade mennesker og mange boder med service og gaver og smil og godhet. Et gjeng dedikerte og flinke barn sang Luciasangen og gikk i utakt med jukselys i hendene. Det var rett og slett kos. Ikke ante jeg at Grim satt på en slik hemmelighet. Når klokken nærmet seg 5 hev vi oss i bilen. Siste stopp var torvet i Kristiansand. Og der stod vi og holdt rundt hverandre og så juleshowet sammen med tusenvis av andre. Vi fant julen denne dagen, og julen fant oss. Og en italiener fikk noe å fortelle hjem om.

 

https://www.facebook.com/pages/Grimsvollen-Julemarked/486442758071602?fref=ts

https://www.facebook.com/Silkebekk

Julen er her nesten. Det nærmer seg og barn i alle aldre gleder seg. Barnet inni meg gleder seg oså. Pakker og stas. Mat og julemas. Jul er en fin tid. Dessverre ser det ut som snøen uteblir hos oss. Velsignelse for noen. Forbannelse for meg. Jeg er glad i snø. Jeg er glad i hvit jul og misunner dem som har det. Men det er vel prisen jeg må betale for å bo på Sørlandet. Landsdelen hvor komper og torsk er julemat. Men vi får lage julestemning selv. Vi sitter rundt bordet og klipper og limer. Vi lager peppekakehus. Vi bruker tid på hverandre. Vi går på julemarked og spiser julegrøt. Julens budskap ligger og svever over oss og omgir oss. Det liker jeg. Og jeg er muligens gammeldags, men det er noen som ødelegger min julestemning. Det er disse mennene som bruker lassevis med penger hos Biltema, Europris og Plantasjen på lysrekker fra Kina. Jeg mistenker at det ikke er julestemning og tradisjon de ønsker å fremheve,- men seg selv. Julen forsvinner i tusenvis av lyspærer, skyhøye strømregninger og glorete selvlysende reinsdyr. Nissen som står i hagen og blinker i takt med lyden av julesanger fra vannfaste høytalere til 1500,- kr stykket får meg ikke inn i julefreden. For meg forsterker de en fremmedgjøring av den kosen som jeg ønsker at julen skal være. I rettferdighetens navn finnes de som ønsker å lage noe vakkert i hagen sin. Noe smakfullt og fint. Men de er beklageligvis i mindretall.

Jeg ønsker alle en fredelig jul og oppfordrer Julestemingsødeleggerne til å dra ut kontakten.

Det blåser på toppene om dagen for en hardt prøvet næring. Og selv om aktivister og politikere presser på så kommer de ikke næringen helt til livs. En stakkar edruelig fyr har i hele to år latt som han var en av oss og laget en film med skjult kamera. Vi liker det ikke, men aksepterer det. Det er jo tross alt slik vi lever. Til tross for dette ser det allikevel ut til at næringen vil bestå. Og det er gode nyheter for oss pilsdyr. Det må være plass til oss også i dagens samfunn.

Så kan de heller avskaffe de som avler dyr kun til pels. La pels igjen bli så eksklusivt at det er kun fra dyr som er jaktet på at pelser blir sydd.

Vi liker å tenke at vi har det høyt under taket hos oss. Vi er snille gode mennesker som bryr oss om andre og aksepterer hvem et menneske er. Jeg tror det bor noe godt i alle. Også meg. Og at alle kan, om de får sjansen. Nå i julen bør vi vise det. De som er alene er ofte ekstra alene i julen. Gjør noen andre glad. Det funker. Du blir glad du også.

 I tillegg har vi det faktisk høyt under taket. I stua vår glemte vi å legge inn loft så det er langt opp. Og ned fra loftet som vi husket å sette inn i resten av huset hentet jeg en eske stjernehimmel. Det er den som kommer opp først av julepynten. Opp under takbjelken skal de sveve. Magisk for oss voksne. Ennå mer magisk for de små. Og et lite juleforventningsmenneske overnattet hos oss i natt. Et lite barnebarn som med alvor og glitrende blikk  klatret opp på stigen og rakk opp en ny stjerne til bestefar. Det var høytid i stua vår.. Hun smilte mens hun pusset tennene og med stjerner i blikket sovnet hun til julesanger sunget av bestemor.

Hun ble glad. Jeg ble glad. Håper hun vil huske dette. For det vil jeg.

Forskning viser at det er like farlig!!. I forrige uke ringte jeg til en venn. Jeg hørte han var i bil så jeg spurte om det var han som kjørte. Han sa ja. Jeg ba han gi telefonen til sidemannen for jeg vil ikke snakke med noen som kjører. Han synes jeg var en dust, men gjorde som jeg ba om. Heldigvis. Kanskje jeg reddet livet hans.

Forskning viser at det er like farlig å bruke mobilen mens du kjører som å kjøre i alkoholpåvirket tilstand med 0,8 eller mer i promille. Vi har strenge lover og nulltoleranse for alkohol. Og ingen vil sitte på med noen som drikker. Men hva med mobiltelefonen. Har du sittet på med noen som fomler med den. Har du gjort det selv? Ville du sitte der med unger i baksetet og ta deg ei øl mens du kjørte? Aldri! Ville du tatt mobilen om den ringte? Hvorfor? Hvilken samtale er så viktig at du satser livet? Bry deg, ikke gjør det selv og si i fra. Det er lov å være dust om du redder liv.

Og vi kan lage god reklame i Norge også. Reklamebyrået Try og Apt har laget filmer for Trygg Trafikk som bør få noen til å tenke på egen mobilbruk. Hill, hill til Art Directorene Ester Hjellum og Kristin Sauge.

http://www.tryggtrafikk.no/

Dette skjønner ikke dagens ungdom, så bare slutt her om du er under 20. Jeg planlegger rett og slett og poste noe på den virkelige veggen. Her ute i denne verdenen. Ikke  bli skremt, for det går an. Det har blitt gjort før. Og i motsetning til uforstående ungfolk vil nok dere andre gamliser kanskje nikke littebitt. For etter noen år i ei pappkasse plukket jeg frem noen innrammede bilder. Ikke slike bilder som vises med vakre transitions i et bildefremvisningsprogram eller bilder som har ferdig italienskinspirerte instagramfiltre tredd ned over dem. Dette var rett og slett analoge bilder. Bilder i glass og ramme. Slik de ble tatt. Fotografier som befinner seg på papir. Og ett og ett inneholder de minner fra mitt og Mayas liv, og noen til sine liv. Nå skal de opp på veggen igjen. Og her skal jeg stå og se. På ett og ett, og la hodet mitt vise resten. Det skal bli fint.

Reklame er mitt liv og mitt levnet. Jeg hill, hiller de jeg liker og overser dem som går i den gemene hop. Men av og til kommer jeg til kort. Jeg skjønner det bare ikke. Kan noen hjelpe. Annonsene for et ølmerke er fine foto, men så . . . . . hæ? Assosiasjonsevnene mine jobber og sliter men kommer ingen veil. Hjelp!

De kommer fra reklamebyrået Heads i Brasil.

Egentlig en musikkvideo, men . . . . . . Lenge siden jeg har blitt sittende stille av forundrende beundring over verden vi lever i etter at filmen er ferdig. Gudd. Lyd og materie og sammenhenger. Etter å ha sett denne filmen er jeg ennå mer overbevist om at vi ikke vet alt. Samtidtig med at alt jeg tror stemmer. Og at mange sammenhenger henger sammen uten at vi vet det. Takk Ole igjen for at jeg fikk se dette. Igjen. Gudd.

Besøk siden til Nigel Stanford. Ganske kult.

http://nigelstanford.com/Cymatics/