Noe overrasket myste jeg over dynekanten. Usikker på fenomenet som strakk seg inn gjennom  soveromsdørsprekken. Lettere skremt, iblandet sitrende glede, snudde jeg den trøtte kroppen min og kikket mot åpningen i gardinet. Det var der også. Dette lyset som strålte fra et sted utenfra. Kjærkomment lys etter altfor lang duskregnmørketid. Sol! Inn i denne starten på dagen strakk varme solstråler seg. De hilste på oss og skyndet seg  videre. De ålte seg inn i hele husets lengde. De rørte ved møblene og veggene. Det var jo fint,  . . . . . . .men! . . . . . . Det er jo alltid et men for en skeptisk søring. Det sola ikke vet er at sørlandets mannlige befolkning både elsker og hater dette fenomenet som nå er over oss. Noen av oss tenker til og med at,- “Dette var nå ikke helt nødvendig”. Kunne ikke sola holdt seg vekk til 26. mai for eksempel. Men nei. Den måtte komme nå og skinne på oss.

Sol!Sol! Sol!. Du er velkommen, men du vet ikke hva du gjør.

Kan like godt hente frem vindusvaskemiddelet med en gang.

Sommerens dager er svunnet for godt
selv høsten rusler og vinteren kommer så smått.
Seøv landeveishelten har sitt humør,
han har sol selv om sommeren dør.
Det er Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
å hvor det skinner.
Nesa den blåner og håret det gråner
og skosåla svinner.
Ghem dine sorger vær aldri sur,
selv om det regner en liten skur,
så blir det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet,
sol i sinnet,
sol – bare sol.

Hver sommer er gresset min dyne og seng,
jeg har min hybel i bøndenes aker og eng.
Om kulda sjenerer så gjør det meg nix,
jeg flytter hjem til min celle og brisk
Så det er
Sol ute, sol inne,
sol i hjereet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Der kan jeg stille bo
dyrke i fred og ro,
sommerens minner.
Vann og brød kan jo til nød gå an,
bare jheg slipper å drikke vann.
Så er det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.

Jeg og han Ola og Anders vi satt
ved Akerselva og skålte og drakk hver natt.
Polisen ville oss fluksens ha tatt,
men uti elva han datt så det skvatt.
Så ble det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Da stakk a’ til bånn
skimta vi nesa pån
som så forsvinner.
Hurra, skrek Ola, så datt’n ut,
men han holdt tommel’n for flaskens tut,
så var det
sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.

Det er ikke ofte jeg engasjerer meg i offentlige debatter, men nå tar jeg sagbladet fra munnen. Det har over tid blitt fundert og diskutert om hvor Vest-Agder Fylkesmuseum bør ligge. Kongsgård eller Odderøya eller Bredalsholmen. Jeg er så heldig at jeg hver morgen passerer denne samlingen av vakre gamle hus og bygdetun på min tuslende vei til jobb. Det gir som oftest en forsoffen ro i min naturlige sjel. Men denne mørke vinteren har gjort at jeg ser med andre øyne på museet. I tillegg har min smugtitting på Åndenses Makt gjort at jeg vil hive meg inn i plasseringsdebatten. Det er rett og slett dritskummelt å gå forbi disse tomme (?) gamle bygningene i mørket om morgenen. Skygger i vinduene. Spor i snøen. Slamring i dører. Det endte med at jeg spurtet i en halvmeter snø de 500 metrene det tar å passere dette bolet av zombier og gjenferd. Gudd. Så derfor foreslår jeg å flytte museet vekk fra min morgentrassè i vinterhalvåret for så å flytte det tilbake på våren når fuglene kvitrer og spøkelsene har ferie.

Jeg har fått meg ny fritidssyssel. I 18 år har jeg spilt fotball med en vennegjeng. Hver søndag kl. 18.30 stiller vi opp. Gamle gode gretne venner og nye sure blide venner. I motstetning til Bjørndalen så blir vi ikke bedre med årene. Og det er kanskje ikke så rart. Vi startet opp uten talent, og et talent som er fraværende kan ei heller utvikles. Men det vi mangler av dyktighet tar vi igjen i spilleglede. Men på grunn av et avrevet korsbånd går jeg nå over til korssting. Ingen talent der heller er jeg redd, så kanskje jeg heller satser på et korstog. Må bare finne stasjonen først.

De fleste kjenner seg igjen. Og jeg gjør det i alle fall. Tissetrengt! På Lørdag hev jeg meg rundt. Sjansen bød seg! Skitur! Jeg ordna med klisterski og ryggsekk. Egentlig måtte jeg på do littegrann, tisse litte grann, men glemte det i iveren etter å komme av sted. Turen opp til Topland i Birkeland tar tre kvarter. Jeg måtte tisse underveis, men med litt umpf og akk og rugging ga det seg, og så var det egentlig ingen steder å stoppe. Jeg nærmet meg målet og trangen til vannlating økte. Vel oppe på parkeringsplassen var det fullt av folk og ingen steder å bare tisse i det skjulte. Jeg holdt meg litt til. GUDD. Med ski på beina ble trangen større. Jeg valgte vekk dobbeldans og gikk de første kilometrene med sammenpressede knær. Og så bare måtte jeg. Inn i skogen, ned en bakke og ahhhhhhhhhhhhhhhhhhhh.

 

I 1814 samlet 112 menn seg på Eidsvoll for å finne ud-a ting. Bare onkler, ingen tanter. Så hvorfor heter det da representanter. Det er det få som vet. Men jeg har forklaringen. Alle som ble med på bildet er hankjønn. Alle var menn. Men maleren var en sjåvinist. Han utelot kvinnene. Grunnloven vår var så god at det er nødt til å ha vært kvinner i kulissene. Og bortsett fra en rimelig opphetet og usaklig debatt ett eller annet sted i løpet de seks ukene de var samlet, ble grunnloven fornuftig satt sammen av kvinnenen. Det er derfor de kalles representanter disse mennene. De representerer sine tanter og ikke sine onkler . Og grunnloven ble bra. Grunnloven vår er god og sørger for at jeg kan herje med bildet av riksforsanlingen. Den sikrer at jeg kan formidle tommetanker, og den har sørget for at jeg er venn med både muslimer, buddister og ateister, og Ole. Kvinnene den gang ble muligens ikke med på maleriet, men var det den gang som nå, så var det de som bestemte allikevel.

Enkelte karer og kvinner er født med det særegne salgsgenet. Et supereffektivt DNA som krøller seg inn i lillehjernen og gjør dem uimotståelige for oss kjøpelystne rikinger. På Dønnestad utenfor Kristiansand antar jeg det bor en slik selger. En iboende mystisk overtalelses gudegitt gave som får alle oss andre vanlige dødelige til å si,- “JA, det høres lurt ut!”. Vi gliser og nikker og smiler og gir vår uforbeholdne sjel til selgeren,- sammen med innholdet av lommeboka, sparegrisen, busskortet og visakortet.  Bilselgeren fra Dønnestad gliser og henger Solgt-Skiltet opp på bildøra. Vi smiler begge to og er fornøyde. Han smiler ondskapsfullt og jeg smiler uvitende fårete.

“Er det greit om jeg henter den til våren?” ,- spør jeg.

Det er en tøff hverdag for de små meisebloggerne våre. Så mye kulde og høye brøytekanter som de omgis av. I et ustabilt klima overspyles de av kald-dusj etter kald-dusj. Det er slettes ikke  lett å bli sett for en liten rosameis om vinteren. Næringsgrunnlaget forsvinner sammen med at gradestokken synker. De kan ikke lenger sitte på en murkant å kvitre med stjerten i været. De kan ikke lengre sprade rundt i våryr fjærdrakt og vise frem de nye meisebollene sine. Og D-Cupcakesene er innpakket for sesongen. Om vinteren er de henvist til å sitte på et nettbrett å twitre etter oppmerksomhet. De må kjempe med Spettmeis og toppmeis og alle klatremusene.

Men ikke glem dem. De trenger anerkjennelse for sine stadig skiftende fjærdrakter. De trenger at noen forteller dem at de er sjeldne og utrydningstruede. De trenger mat, cupcakes og meninger. De trenger så mange “likes” det er plass til. Så legg ut noen velmenende frø på brettet. Gi dem litt sol. Gi dem litt næring slik at de nyervervede botoxnebbene kan nappe til seg litt mat. Snart kommer våren og de kan igjen bruse i takt med klorofyllmettede spirer. De kan igjen hoppe rundt i beddene og være attraktive.

Ikke glem rosameisene.

http://www.tv2.no/underholdning/bloggerne

Smøring i Russland. I opptakten til OL smurte Heiberg og de andre IOC-medlemmene  hverandre med dårlig selvinnsiktskrem. Senere ble stort sett alle andre involverte smurt på ulike måter. Norge har til og med sin egen smøre buss, – med happy ending. Trodde vi!. Selv om forutsetningene til å ha gode ski alltid lå til stede gikk vi på en smell. Tidlig i de olympiske leker fikk en sleip og åleglatt norsk smører hendene i svenskenes superoppskrift. “Denne sparer jeg til skistafettene”, tenkte han. Og så gjorde. Lite ante han at dette var et dokument lekket av skidåkaren Marcus Hellner for å sabotere Northug og hans menn. Og svenskene lyktes. Norske smørere fulgte det hemmeligstemplede dokumentets råd. Sattan!

“Jeg har fått så mye rynker!” sa min venn. Min nye landsmannvenn. Han er på min alder, har bodd her noen år, og er snart så norsk som noen, men du kan høre at han kommer fra et annet land. “Vel!” sa jeg. “Du er jo ingen ungsau lenger, så det er vel å forvente”. “Jeg vet det, men mine rynker er så tydelige, jeg har til og med prøvd rynkekrem”, sa min venn. “Hæ?”, sa jeg. “Ja, det finnes så mange rynkeprodukter som jeg kan kjøpe”. “Jeg har prøvd øyerynkekrem og overlepperynkesalve”. “Til og med min kone sa jeg måtte bruke rynkekrem”. “Rynkefjerning er ikke så lett som de sier!”.

“Vel, jeg synes kanskje ikke du skulle prate så mye om rynkekrem til andre”, sa jeg.

“Hæ!”, sa han. “Hvorfor det!”.

“Det har seg slik, min venn, at selv om du er god i norsk så utaler du Y om O.”

Du vet du har fått nok når selv kassa-apparatet gir beskjed. En dårlig venn satt sammen med undertegnede i baren på Kick Malt og Mat. Vi skuet ut over den uendelige rekken med tappekraner. I fra to av dem bestilte vi hver vårt sødmefylte, dog bitre brygg. Og slikt fludium tømmer  som kjent sanseapparatet i takt med å fylle kassaapparatet. Etter gjentatte bestillinger av nevnte drikke satt praten like løst som pengene. Ved siste bestilling og påfølgende betaling hadde kassa- apparatet fått nok. I sitt lille vindu som til vanlig viser prisen fikk jeg klar tale: Total Due.

TOTAL DUE! HÆ!  . . . . . og i mitt lille hode startet Tomms Translate.

Ahhhh! Total Due = Fullstendig Fugl = Full nok

Og i tillegg tittet en sur katt opp til meg fra bardisken.

Vi gikk hjem.