Løp for livet, eller løp fra livet? Det er det jeg lurer på nå. Alle steder finnes de. Rømningsveiene. Og viktig er det. Dersom det brenner skal det være lett å finne veien ut. Røyk, brann, vræl og løp. Tiden er dårlig når det brenner, du må fort ut. Og da er det bare å følge skiltingen. Løp for livet. Men så! Men så begynner de tomme tankene å stille spørsmål. Og jeg tenker,- HÆ? På vei vekk fra et brennende inferno og den sikre død fulgte jeg skiltene mot sikkerheten helt til jeg  kom til dette skiltet?” Helvete”, tenkte jeg, “det skiltet gir valgmuligheter”. 1. “Jeg må snu å løpe inn igjen?”. 2. “Aha! jeg m å finne tre til, slik at vi blir fire, for så å løpe feil vei.” 3. “Å ja! Denne døra er satt inn feil vei slik at jeg må gå baklengs ut.” Jeg valgte det siste og reddet livet.

Ett annet skilt viste veien jeg skulle løpe sammen med kyrne.

Som pubertal ungdom gjorde jeg dyrebare innkjøp. Innerst i Lillemarkens fantes det en platebutikk. Vi hang der til tider, med fingrene tafsende på plater som stod der som nysmurte knekkebrød. Vi siklet og suklet og var musikkeksperter av høyeste rang. Av og til prøvehørte vi plater. Med digre høretelefoner nikket vi med hode, lukket øynene og trodde vi var dødskule. Og vi var det, virkelig, for selvinnsikten var totalt fraværende. Vi sang Love Hurts av full hals på klassefesten, midt i stemmeskiftet. Vakkert.

Rester av denne tiden dukket opp i ei eske under flyttinga. Noen av klassikerne hadde jeg spart på. Men årene har gått og selvinnsikten steget. Det er lenge siden jeg nikket taktfast og sang med tyggismetta sprekkestemme til Sailing av Rod Stewart innerst i Lillemarkens og svei av tildelte lommepenger. Jeg har innsett at musikalske nerver finnes ikke hos meg. Ei heller sangstemme. Den ble slettes ikke bedre etter at puberteten hadde tatt kvelden. Og samlermanien er svekket. Derfor sier jeg nå farvel til Mick Jagger, Rod Stewart, Nazareth, UB40 og Jahn Teigen. De selges ut og vil forhåpentligvis få et bedre liv hos en elskende samler.

Selges hos Finn som bor på internett: http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=47369324&searchclickthrough=true&searchQuery=mick+jagger

Livets Bok! Alt vi gjør er nedskrevet der. Vår gode og våre onde dager. Hver minste detalj fra vår reise i livet fra fødsel til død. Og det er notatene i denne boken som avgjør om du skal brenne i helvete til evig tid, eller oppleve harmoni og fred i himmelen. Finner du ikke navnet ditt i livets bok blir du rett og slett kastet i ildsjøen!

Det er det som er budskapet i trykksaken vi fikk. En liten tegneseriefolder havnet hos oss. Den viser et møte mellom en avdød mann og engelen som tar ham fram for Gud. Kristendommens gud. Og denne mannen, som ikke har levd et dydig og perfekt liv, blir sent til “evigvarende straff” av gud. Jeg blir skremt av slikt opplysningsmateriell. Ikke skremt til å tro på gud, som meningen er, men skremt av menneskene bak. De vil skremme meg til tro. Skape frykt og redsel for livet etter døden. Hos meg er det i dette livet jeg blir engstelig. For menneskene som sprer disse tegneseriene. Og hvorfor velges det en naivistisk tegneseriestil for å spre dette budskapet? Gudd, sier jeg bare. Gudd å gudd. Kristne er også troende til litt av hvert.

Folderen har ingen menighet som avsender, men to enkeltpersoner. En nettadresse viser hvor tegneserien kommer fra og der finnes fler,  om alle mulige temaer. Skremmende lesning. Der selges blant annet t-skjorter med påskriften: Please don’t og to Hell. www.chick.com

Vi har vel alle misunt Nordsjøarbeiderne til tider. De jobber intenst mens de jobber, for så å ha lange friperioder. Lønna er god. Og vel kjent er at de kommer til dekket bord med sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert hver dag. Men det fortjener de. De jobber hardt i et manns-dominert miljø. Vekk fra familie over lang tid. Skipet eller plattformen begrenser bevegeligheten. De er på en måte nødt til å like sine kolleger. Det finnes ingen rømningsvei. Derfor er det viktig med organiserte velferdstiltak. Og det er de flinke til. Alt fra Yatzy og fluebinding til innebandy. Men litt overrasket ble jeg under et besøk på en av Nordsjøens supplybåter. Velferdstiltakene skal jo fornyes og team building er viktig, bånd skal knyttes. Kameratskap dannes. Det kan jo bli ensomt der ute på havet. Kun de andre gastene å hygge seg med. Men allikevel? Nede i skipet fant jeg ut hvor skapet stod, med utstyret som forbløffet, forundret og pirret meg. De har noe å glede seg til, gastene på dette skipet.

Jeg skjønner det bare ikke. Mine frontallapper klarer ikke å ta dette inn i en analyserende korrekt verden. I går var jeg om bord i gastenes rike. Et skip. Som landkrabbe innebar dette besøket mange nye og sjelsettende inntrykk. Alt var nytt og uforståelig. Skott og dekk og bysse istedenfor vegg og etasje og kjøkken. Trosse istedenfor tau. Styrbord istedenfor høyre. Akterspeilet istedenfor bak, selv om det ikke er noe speil der. At de gidder! Og så var det myten rundt sjømannsbrudene da. Og myten er avkreftet. Det er ikke lenger myte, det er sannhet. Jeg fant tydelige spor som bekrefter uttrykket sjømannsbrud. I et avlukke langt nede i skipet fant jeg Brude Sikkerhets Pulver. Det bekrefter jo at det finnes bruder om bord. Men hvordan det brukes klarer jeg ikke å forstå. Er det for prevensjon? Er det viagra? Er det lokkemiddel i fremmede havner? Jeg turte ikke spørre gastene heller.

Jeg rakk å strekke meg etter fisken på rekka som ble lagd.. Eller for å si det på en annen måte. Jeg lagde rekkverk med strekkfisk. De som har vært hos oss vet hvor farlig vår terasse har vært. I fortsettelsen av stua har vi en fin terasse.  I fortsettelsen av den har vi ingenting. Ingenting med morrasol og det hele. Og på vår terasse har det til nå vært stort hjerterom, samtidig med stor fallhøyde. Rekkverket mangla. Det har gått med noen barnebarn, venner, svigermødre og snekkerlærlinger. Samt en og annen ball som har trillet utfor. Men endelig. Rustet med en drills dødsforakt, 35 meter wire og en strekkfisk gikk jeg løs på terassesikringsoppgaven. Timene gikk, men tilslutt var det bare meg og strekkfisken tilbake. Jeg vred han til han skreik i gjengmiljøet sitt. Og nå kan terassen nytes. Den er endelig trygg. Og jeg kan spille blues på min nye 5 strengs terassebass.

Sammenhengsgrunnlaget er til stede. Det har vært en uke med gode venner i en virkelig verden. Vekk  fra tastaturkommunikasjon og ord i skyen. Denne uken har vært fin. Jeg har møtt venner fra tidligere liv. En hjelpemiddelsentralmann, en lege, en kartentreprenørtjenestemann, en lærer, en itansvarligsjef, en oljevarerelatertanskasfningsmann og en oljeavogtilpåplatformarbeider. Der er godt i hjertet og i sjela når venner en har hatt for 30 år siden fortsatt er venner. Rett og slett godt å tenke på. Og det er godt å tenke på akkurat nå også. I går og i natt omgjorde tre av disse vennene og meg hodene våre om til flytende grønnsakssuppeskåler uten mål og mening. Kloke hoder ble til kålhoder og visdomsord til jabbajabba. Godt å være meningsløse sammen. Det er jo det som gav oss mening mens omgivelsene så på oss som Neper. Promillen kom som forventet og latteren likeså. Takk mine venner. Dere er gode å ha. Håper vi kan omdannes til suppehuer i lag noen ganger til. Sett over gryta!

Jeg har satset på supper. Dette flytende, utyggbare, matstoffet som brukes såvel som turmat som til middagsmat. Og som den turglade sjel jeg er burde jeg ha forutsetninger til en slik satsing. Pluss det at familier og venner i lang tid har ansett meg som et suppehue. Og ris og ros skal en ta til seg, så over tid har dette modnet og jeg lanserer nå en helt ny og smakfull suppeserie. Den blir å finne i supèer landet rundt. Og bør serveres i kondisjonerte hjem i de indre bygder.

 

Rart hva et besøk på Kiwi og en stabel med Rett i Koppen fra Toro kan gjøre med et fiskesuppehue.

 

En gang på det tidlige 30-tallet forsvant en båt fra Tvedestrands vakre havn. En flott liten kystcruiser bygd på 70-tallet. I tiår etter tiår ble det lett etter denne båten. Men generasjoners søken gav ingen svar. Skipet var sporløst forsvunnet.  . . . . .

Helt til jeg kom. Under et besøk hos en kunde i Tvedestrand,- TeamTec, oppdaget jeg noe som stakk frem fra gresset i veikanten. Et mysterium er i ferd med å bli løst. Jeg overlater spaden til andre.