Ikke alle i start er fornøyd med opprykket til vår gjeveste divisjon. Som utpreget medgangssupporter forundrer det meg allikelvel at en bil er dekorert med ønsket om å komme tilbake. We’ll be back! lyser det fra bilen. Tydelig en som trives godt i den nest øverste divisjonen. Sikkert en middagstilfreds sørlending.
“This occured Prior to Findus.” Det var noe som skurret da jeg dro den supertunge bæreposen fra butikken med meg hjem. Det var noe som skurret da jeg satte låret i ovnen. Det var noe som skurret da jeg dekket bordet. Det var noe som skurret da en hestesko lå i komposten. Vet ikke helt hva det var men mett ble jeg.
Jeg må få meg større tallerken.
Hadde jeg hatt ett musikalsk fiber i kroppen min. Eller to, eller tre eller noen tusen. Hadde jeg vært artist med suksess, hadde jeg vært hemmelig berømt. Stilig. Jeg hadde nok vært som Magnus Grønneberg. En du aldri har hørt om mange ganger, men allikevel har hørt om igjen og om igjen og om igjen. Jeg gleda meg til sesong 2 av Hver gang vi møtes. Fjorårets sesong var stor. Fantastiske tolkninger av kjente låter. Og jeg ventet det samme i år. 
Kjente artister og kjente melodier. Men blandt alle de kjente dukket altså denne mannen opp,- Magnus Grønneberg. Artisten? Låtskriveren? Kjendisen? Hvem i helsike er den fyren? Vel,- det beviser vel den svake og nærmest fraværende musikalske informasjonsflyten som skjer i hodet mitt. Men gudd for en positiv overraskelse. Det var han som har laget Tigergutt. Det var han som sang Vill, Vakker og Våt. Det var han som sang Kom igjen. Det er han som er fronten i CC Cowboys. Og som han tolker andre sanger. Tårene mine rant sammen med Marion Ravn sine mens han sang hennes sang: Here I Am, – på norsk, Her står jeg. http://tv2.no/video/?progId=696402 Og Marion, og Marion. Du er nå offisielt et menneske.
Som regel på skitur smører jeg meg selv med tålmodighet. Av og til med solkrem og en sjelden gang med riskrem. Hva skiene får er basert på vitenskap , tilfeldigheter og flaks. Sist f.eks.: I det jeg stiger ut av bilen på skiparkeringsplassen klar for dagens løype-slit kommer det en skisvusjer lett joggende tilbake fra sine syv runder i 5 milsløypa. Ski og staver ser like spreke ut som han. Allikevel drister jeg meg til å spørre: “Fin tur, god glid, hva smørte du med?” og håper han vil nedverdige seg selv til å svare en amatør med ikke så tettsittende bukser. “V45 passer bra i dag” sier han i møtekommende. “Hæ?” sier jeg. “Hesteveddeløp?” og ser for meg vedkommende i gallopp med ski og tights og briller og lue med DNB logo hoppende innover i skogen. Han himla med øyan, smalt med bildøra og vekk var han. Jeg stakk en finger i snøen og en opp i lufta og smurte med rødt. Funker alltid. Av og til er det godt feste, og av og til er det altfor godt feste. Turen blir uansett alltid fin og jeg har alltid en sjokolade med i lomma som belønning og smøring for godt gjennomført halveis tur. New Energy. Eller New Enerski som jeg kaller den. Passer til alle slags forhold og bør finnes i alle smørekufferter og rumpetasker. Litt i munnen og litt under midten av skia. Perfekt.
Jeg er svakt undrende. Noen som vet svaret? Med sekken på ryggen, kamera i lomma og øyelokkene på vidt gap steg jeg nervøst ut på perrongen på Oslos sentralbanestasjon. En sedat, treig, og forsiktig fortumlet ør sørlending tar steget inn i tigerstadens gater. Det stod en tiger utenfor sasjonen? Kanskje en diger elg hadde vært mer passende? Men full av mindreverdighetskomplexer , lommereflekser og bibelbelte rundt magen beveget jeg meg forsiktig innover og oppover og utover i hovedstaden. Jeg ga ingenting til tigeren, men ga litt til tiggeren, før jeg kom til første fotgjengerovergang. Gud
d. Trikker og trucker, busser og biler, her blir jeg ikke gammel tenkte jeg, rent bortsett fra at jeg allerede er gammel, tenkte jeg. En treig sørlending i Oslo!!!!. Men så! Den røde mannen på lyset var ikke alene. De var to som sa stopp! STopp, stopp!Hmm. Kanskje Oslofolk er like treige som oss andre. De må ha to røde menn som sier stopp før de stopper. Kanskje de er redde for å være alene når de står stille? For det var bare en grønn mann. Kanskje de er så stressa og raske og travle at de egentlig er treige. I denne trillekoffert gata gikk jeg altså. Men nå litt rettere og rakere. Og ved hver overgang traff jeg på to røde menn som sa stopp. Og jeg dobbelstoppet som mine med fotgjengere. Kanskje folk fra Oslo egentlig er akkurat som alle oss andre. Kanskje de bare har litt dårligere syn kanskje? Eller kanskje de to røde mennen er satt opp for meg. En treig søring i Oslo.
Desverre er det 8. februar i dag. I går var det 7. Den store BH-kvelden i Oslo. Kl. 1600 på Lindex på Karl Johan. Jeg satt desverre på toget fra Oslo til hjem idet klokka passerte 16.00. Akk! Tidligere på dagen, tuslende i Oslos hovedgate fanget en overraskende plakat mitt årvåkne øye. BH-kveld! Guddd? BH-kveld klokken 1600 hos Lindex. Skikkelig haukøye som fikk øye på den ja. Men kl. 1600 satt jeg altså på toget, så dette gikk jeg tåredryppende glipp av. Jeg har tidligere deltatt på spansk-kvelder, mekke-kvelder, tupperware-kvelder og design-kvelder. Til og med en og annen Herbalife kveld. Men aldri på en BH-kveld. Og det var noe med den plakaten som fristet. Var det rett og slett firlingene ikledd lekkert kniplingsbasert undertøy, eller var det spenningen i å muligens oppleve en aften med kvinner i en tilstand av puppepanikkangst. Egentlig glad jeg ikke er kvinne utenpå. Mange har fastslått at jeg er en kvinne på innsiden, men enn så lenge ikke utenpå. Hadde jeg meldt meg på hadde jeg med stor sannsynlighet blitt lagt i bakken av en bitteliten kvinnelig Securitasvakt og brakt ydmyket og innesluttet til arresten. Uansett er det vel best å overlate slike kvelder til min skitne fantasi. Virkeligheten er ikke alltid det den selger seg som.
I en P3 dokumentar tas det opp problemstillingen ” Damer med baller”. Det vil si damer som går rundt med både veske og pung. Egentlig er det ingen problemstilling, men heller fasinerende. Noen menn er vakrere som damer enn de er som menn og andre damer som er damer. Transseksueller finnes i mange kulturer. Stilig. La folk være folk. Jeg er nok ikke helt der ennå, men mange påstår jeg er på god vei. Jeg har alltid blitt sett på som skrullete, og nå er det også bevist at jeg er 36% skrulle. P3 har laget en vitenskapelig test som fastslår hvor mye dame du egentlig er.
http://p3.no/dokumentar/mann-uten-penis/#Streit-eller-skeiv
Gå til denne artikkelen om damene med ballene intresserer deg mer.
NO TAX skriver en tagger i en undergang. En med fritid nok og sprayboks i lomma. INGEN SKATT. Budskapet er ikke utdypet så jeg antar det gjelder generelt. Ingen skatt på noenting. Alle klarer seg selv. En liflig tanke, 
med tanke på at forfatteren av dette budskapet er avhengig av at vi betaler skatt. Hadde ikke vi betalt skatt hadde ikke denne undergangen vært her og da hadde ikke denne taggeren hatt en vegg å tagge på. Uten skatt hadde ikke noen malt over det han tagget forrige gang og gangen før der og da hadde han heller ikke hatt en ren flate å tagge på. Men sannsynligvis er det oppriktig ment. Ingen skatt! I tagge-miljøet er nok dugnadsånden og viljen til å stå på for andre så sterk at de hadde løst de fleste samfunnsoppgaver ved samhandling. Et lykkelig samhandlende anarki. Et annet alternativ er at han gikk tom for rødmaling og egentlig bare er irritert for at ikke taxien kom.
Hvilken herlig fyr. Jeg så på TV i 
går da tyskerne skulle intervjue denne lykkelige mannen. Reporteren smilte og lo bare hun snakket med han. Et smittende vesen som fortjener oppmerksomhet. Det er gøy å se når han blir skremt men like gøy å se slik positivitet. Det er mange nok av oss som tusler rundt og klager mer enn vi må. Jeg kjenner ikke Basse fra Arendal, men det aner meg at han er en flott fyr. Det må jo bli dødsirriterende etterhvert når alle skal skremme deg, men han spiller med og fortjener sine minutter i rampelyset. Så lenge han synes det er gøy, synes jeg det er gøy. Og han har syntes det er gøy lenge. Opptaket med pappeskene er fra 2009.
Discovery skal også lage reportasje om han. Den gleder jeg meg til. Kanskje de tar opp fenomenet,- å skvette? Hva skjer? Hvorfor hopper Basse slik, og ikke andre.
Basses sjef sier fine ord om den lettskremte:
Som Basse`s sjef kan jeg forsikre alle om at vi mer enn en gang har spurt Basse om dette går på helsen løs. Det har han bedyret at det ikke gjør, han mener vel nesten tvert i mot at dette bidrar til å holde pumpa i gang!
Til de (få) mer surmagede kommentarene vil jeg si at Basse er en av våre aller mest produktive ansatte, og han sprer en glede og positivitet rundt seg som 100-gangen overgår den lille tiden som går med til disse “stuntene”. Dette smitter over på oss alle, og er med på å bidra til et godt og effektivt miljø på jobb. Jeg er enig med alle som er inne på at slike ting er med på å sikre effektivitet snarere enn å være til hinder for dette. Dersom ikke vi kan kombinere det å jobbe og være effektive med det å ha det gøy blir vi alle tapere!
Alle som er i tvil om hvorvidt Basse spiller skuespill; se nøye på videosnuttene i sakte film. Hadde dette vært skuespill er jeg redd vi hadde mistet Basse til Hollywood for lenge siden!
Takk til Basse!
mvh Trond Østereng
! 