Elefantasien ved Svarttjønn
Bilder i hodet skal man ha. Dessverre falmer de fort for mange voksne. Årene funker som viskelær i lillehjernens forestillingsevnen. Heldigvis har jeg fortsatt kamerater jeg kan giggle med. Fnise usammenhengende av ting som er tatt ut av sammenhengen for så å settes inn i den samme sammenhengen uten sammenheng for øvrig. Samme effekt har barnesinn. Og jeg håper min lek med tanker på tvers vil hjelpe mine barnebarn å holde på assosiasjonsevnen de er født med. Av og til får vi små hint og ideer som vi forfølger til det hinsidige og tilbake. Av og til får vi store hint som lager tanker man bare må flytte inn i.
Og du får ikke ha meg unnskyldt, for jeg faller ut av og til. Dersom du en dag, oppe ved Svarttjønn i Baneheia, så en tilårskommen mann og hans kone stå å stirre på ei forvrengt furu med innadvendte blikk rettet utover og bortover så var det nok meg og Maya. Vi var der, – men et annet sted. Inne i de samme tankene en stund. På et varmere sted hvor skogen heter savanne og furua heter elefant. Eller elledille, eller krokonesehornfant eller Boa Krokostriktor. Vi var sammen med skapningen en stund, før et par skravlende venninner på trimtur røsket oss tilbake til furua ved Svarttjønn. Her skal barnebarna bli med opp en dag. Furua bar tydelige spor av at vi ikke er de eneste som kan forsvinne inn i fantasienes fantastiske fabelverden. Bakken var hardtrampet og barken slitt. Det gleder meg.
Tar du med deg en 8 åring og en 9 åring på Sørlandets Kunstmuseum nå om dagen kan du fort bli svar skyldig. 1. etasje er grei. Butikk og kafe og inngangspenger og moro. Der løper de nysgjerrig rundt og ser på alt det rare som barn kan ta del i. Ting kan klatres på og i. Ting lager lyder og ting kan sees på. De to små skjønte greia her nede i 1. etasje. At det i tillegg var en veldig hyggelig dame som tulla og fortalte hjalp jo mye. Men så bevegde vi oss opp trappene til 2. etasje. Den sørlandske kunstsamlingen. Der hvor jeg stopper i undring og ser hvor flinke folk er til å male ting jeg skjønner. Trolldom for bestefar. Verdens undergang for 8 og 9 åringen. Så bestemor ledet oss videre opp i 3. Gudd. Det skulle vi aldri gjort. Med temaet “Underveis” tolket til det ugjenkjennelige og til de grader radbrukket at jeg tviler sterkt på at selv kunstnerne kan forklare hva disse installasjonene har som hensikt. To gutter stod å kikket på et hode med tomme øyne bestående av en halvpart gutt og en halvpart jente. “Hvorfor?” spurte de. “Eh, vel , det kan jo . . . . “, stotret jeg. De løp videre. En stund lyttet de til lydopptak som strakk seg over tre år og hvor du kunne høre stemmen til en ung dame som etter hvert ble til mann. “Hvorfor?” spurte de igjen. “Eh, vel , det kan jo . . . . “, stotret jeg.
Det har jeg og. Du kan fortsatt lande på Fornebu. En hel haug med folk har allerede gjort det. En hel by bygges der ute. Riktignok koster Fornebu billetten grovt mye, men det kan fort bli verdt det. En gang tok det like lang tid å kjøre til Norges hovedflyplass Fornebu som det gjør i dag for oss som bor her hvor sønnavinden oppstår. Gardemoen ligger like langt vekk i tid som den gangen. Så hva er vitsen? tenker jeg, helt uten å forstå mitt eget resonnement. Jeg har ei niese jeg er glad i. Egentlig en haug med nieser jeg er glad i. Men ei av de har nå flyttet i leilighet på Fornebu sammen med sin utvalgte. Og vi, som ikke kjenner vår besøkelsestid, føyk innover mot hovedstaden for å overnatte i en helt ny leilighet på Fornebu. Borte er den koselige veien til Oslo. Nå er det bare å holde seg fast i ratter og håpe på at en kommer fram. Vi kom til Fornebu og gikk inn i leiligheten som lå ca der hvor gate 7 var tidligere. Flott strøk med skog og mark rundt. Nedenfor leilighetene, det som en gang var innflygningsveien var det store plener, benker, 100vis av bikkjer, badestrand, og naturreservat. Flott for en med tettbebyggelsesallergi. Riktig flott var det. Og midt i det hele var rosinen i pølsa! Som en nedsunket asfaltert håndballbane med forvokste markeringer lå det der. Kulturminnet. Det var touch-Down, og lift-off området i sørenden av gamle Fornebu hovedflyplass som var blitt spart for ettertiden. Gudd å kult. Jeg stod der en stund og landet og lettet og landet igjen. Jeg tenkte på hvor jeg havna de gangene jeg fløy herifra. Det er et lite asfaltert stykke kulturminne som ligger der ute.
! 