!

Og litt flere. Vi var ikke alene på denne konserten. Stinn brakke. Og det ble det koz igjen. Alenetiden ble brått revet bort i et hus på grim. Denne gangen kvelds for 4. En bolle chillinøtter fordelt på fire voksne menn er akkurat nok . Fludium fra de irske øyer som lukter diesel og veps og humle og salt og malt og grønt hav ble tilbudt. Av meg kun høflig nippet til. Jeg er ikke så glad i smaken av jord og gamle tretønner. Verten var vert og kom med en Koskenkorva av rensevesketypen til meg. Jeg liker som sagt ikke smaken av diesel. Denne lille drinken smakte 98 oktan bensin. Det er OK. Og så var det konserten da. Powerride! Og det ble Power. Overraskende flinke trubadurer av den harde sorten tok oss med inn i hardrockens verden noen timer. Sammen med tre skalla menn så vi akkurat passe teite ut der vi headbanga til Kiss, ACDC, Metallica og det som verre er. Kvelden var topp. Morgenen etter ikke så topp. For headbanginga stoppet ikke før litt ut på dagen. Takk mine venner. Dere vet å passe på en ensom dust.

Det sies at ensomhet kan drive en stakkar til vannvidd og viddene innaførr. De er vel en sannhet i det. Jeg er alene hjemme nå. Og det gnager og tærer innerst i mine varig svekkede sjelsevner. Alene,-men ikke helt allikevel. Det er så fint å dele morgenen med noen. For det må sies at det har vært stusselig etter at min kjære dro til Brasil på lørdag. Jeg våkner jo som jeg pleier hver dag og etter at øyelokkene er sveiva opp og ørehåra kjemma så er det en ny dag som møter meg. Alene. Det er stille i huset. Ingen lyder av Maya som sover og ingen ting å passe på. Trenger ikke liste meg noe sted.  Jeg kan bråke som jeg vil. Slamre med dører, spyle i vasken, klirre med tallerkener og ha radioen på fullt. Men hvor gøy er det? Gøy en morgen kanskje. To muligens. Men tredje morgenen ble det stille selv om jeg bråkte. Den fjerde og. Men ikke den femte. For jeg tok ansvar og tak i situasjonen for å få meg ut av ensomheten. For nå har jeg fått en frokostvenn. Han er en god lytter og en stødig kar. Han kommer aldri med motargumenter til mine filosofiske 1-dimensjonale utspill og innspill. En skikkelig kjernekar med gode manerer. Det er slik det skal være. Jeg er ikke alene lenger om morgenen.

Enkelte vil nok påstå at det er en elefant i rommet.

Mens butikkene langs øst-kysten, syd-kysten, vest-kysten av USA, og i hele Alaska er utsolgt for gummiflåter vokser teltleirene på Mexicansk side i takt med amerikanere som rekker over grensen før muren bygges. Og mens statsledere med tjukk hals og vikende blikk gratulerer USA med ny leder har Canada sitt folketall doblet seg de siste 12 minuttene og forventes å doble seg i de neste 12.  Og plutselig er det litt kult for dem med forfedre fra et fremmed land om å vende tilbake til røttene. Folketallet synker og tilbake sitter en mann i et gyllent tårn og forstår ikke hvorfor alle bare kan elske ham. For han sier som en fransk dronning en gang sa på spørsmålet fra en rådgiver; “Folket sulter, de har ikke brød. Hva skal vi gjøre?” “Kan de ikke bare spise kake?”, svarte dronningen. Og hva skjer når alle de som stemte på Trump ikke får kake?

Jeg skjønner det ikke. Dette vårt stolte Forente Stater av Amerika. Hva er det de har gjort? Hva er det jeg ikke skjønner? Hvis det brenner i huset ditt så løper du ikke opp i 7 etasje for å hoppe ut av vinduet når du står ved utgangsdøren. Hva er det med denne mannen som det amerikanske folk elsker. Hvorfor virker det som hele verden skjønner det, bortsett fra de som det gjelder mest for. Jeg skjønner det ikke. Og jeg er akkurat nå litt redd.