100 ting jeg ikke vil gjøre før jeg dør. Nr. 100

Posted on June 7, 2014 by tommetanker

Jeg oppdager ting i mitt etter hvert lange liv som jeg ikke har lyst til å gjøre. Og det innbefatter egentlig alle sanser og følelser. Jeg setter meg nå det mål å beskrive minst 100 ting jeg ikke har lyst til. Det vil si om jeg ikke skifter mening underveis. Det første er en liten reise jeg helst ikke vil ta. Til et arrangement jeg helst ikke vil oppsøke. Og det er en reise til den Internasjonale Alpehorn Festivalen i Sveits. Jeg ser for meg at det hadde blitt en litt for minnerik opplevese. Jeg reiser gjerne til Sveits men ikke dit. Bunadkledde menn på rekke og rad med hornet i hendene . . . . Og en hel uke til ende.

Heldigvis er vi ulike. Det er såpass mange som liker dette at de varsler om det på forhånd slik at vi andre kan være hjemme.

http://www.nendazcordesalpes.ch/en/prog2014

http://www.myswitzerland.com/en-us/nendaz-the-capital-of-the-alphorn.html

Celledeling for meisecelledelere

Posted on June 6, 2014 by tommetanker

Gudd. Det knaker i ledd og sutres over voksesmerter. Ikke så rart. På 8 dager har naturen vist sin fantastiske virkelighet til meg. I et lite krypinn av ei celle foregår det celledeling på høyt nivå. I ei lita fuglekasse med havutsikt hylte noen små hoder opp mot meg 28.mai. Nakenfugler med ønske om fjær og ufattelig makk-appetitt. 8 dager etter, 5. juni, ser jeg inn i kassa igjen. Snart flyvedyktige meiser titter skremt på meg. Enten har en skøyer bytta ut ungene og jeg kommer til å bli vist på meise TV som en stor lettlurt søring, eller så har underet skjedd på 8 dager. Naturens under. Tenk den konstruksjonen som må til. Organer skal lages. Nebb skal formes. Fjær skal bygges. Jeg står og ser på og ønsker dem lykke til.

Mange var på Aerosmith. Men var noen til stede?

Posted on June 5, 2014 by tommetanker

Dersom en ser på facebook utgaven, avdeling Kristiansand, 4. juni er det noe som på en måte repeteres. Motivvalgene er enspora. Fine, men tankevekkende bilder. Det virker som mange folk som har vært på konsert uten helt å være til stede. En venn av meg tar bilde av Steven Tyler på scenen. Og legger det selvfølgelig ut på facebook, sekundene etter. Og i bildet hans, mellom han selv og unge Tyler ser vi hender i været. Og på konserter skal hendene i været. En skal leve med. Kjenne pulsen. Være i nuet innhylla i lyd og stemning. Ruse seg på rytme og bass. Med hendene taktfast i været. Men i disse hendene var det mobiltelefoner og kameraer. Hender som var mer opptatt av å fortelle andre at de var der enn selv å føle at de var der. En kjemper seg ikke lenger frem til scenen for å føle bassen. Men for å slippe å zoome. Hmmm.

Jeg var på en Prince konsert i fjor. En kamerat og meg og 55.000 andre. I det konserten skal i gang går trommisen frem på scenekanten og sier. “Bruk de første 5 minuttene til å ta bilder. Bruk resten av tiden til å delta på konserten. Bli med oss inn i musikken.” Folk tok stort sett rådet fra trommisen. Det ble en fantastisk konsert hvor de fleste var til stede. Hender i været, med kamera i lomma. Prøv det. Vær til stede.

Full av historier

Posted on June 4, 2014 by tommetanker

En ting er sikkert. Bagasjen var full av historier idet Maya landet på Kjevik etter ett døgns reise fra Brasilia i Brasil. Hun kom strålende mot oss ned flytrappa og mot inngangen. Men så var det slutt. Det var det siste jeg så til henne på de følgende timene. Hun var innhyllet i klemmende barnebarn. Men etter tvangsinnleggelse i sine respektive senger kunne hun fortelle mer. Om alt. Om entiteter og helbredelser. Om energier i vannfall. Om mirakler og forundring. Om ting som ikke kan skje, men skjedde. Om leger som stirret forbløffet på oprasjoner uten bedøvelse. Om hellige steder og velsignede mennesker. Om mannen som fikser mennesker. Om John of God. Om hans hjelpere som forsterker hans evner. Om spennende mennesker med farlige sykdommer som ikke lenger er sykdommer. Hun fortalte helt til vi omtrent sovnet. Og jeg kan se at det også har skjedd ting med Maya. Men hva det er vet jeg ikke. Ennå.

I dag kommer Maya hjem, men hvem?

Posted on June 3, 2014 by tommetanker

Det finnes en healer i Brasil. Som legene gir sin sterkeste tvil. Og det at han hjelper så mange og ikke så få, det skal vi slett ikke tro på. Men selv er jeg ikke i tvil, jeg gleder meg til Maya kommer hjem fra Brasil. Etter to ukers nedtelling kommer min kjære hjem fra Brasil. Jeg har ventet i to uker. Hun har jobbet i to uker. Og blitt jobbet med. Hos en healer i Brasil. Det blir spennende å se hvem som kommer hjem og gir meg en klem. Selv om jeg har fått masse tid til å spa og snekre og mure og sage så er det hun som har jobbet mest av oss den siste tiden. Velkommen hjem. Det skal bli spennende å se hvem du er når du kommer.

Gammelt nettverk funker når nytt nettverk får nett verk.

Posted on June 2, 2014 by tommetanker

Hva skal en bruke når noe er digitalt betent? Hvilken salve hjelper mest? Min vesle router, som holder meg i kontakt med resten av verden, skulle få seg nytt hjerte. Denne lille vennen som er min forlengende arm, mitt lange øre, mine nysgjerrige øyne og min face-booksjel, skulle få et nytt og bedre liv. Trofast flytter han mine tomme tanker ut i universet. Og nå skulle han revitaliseres. Et flunkende nytt lite sim-kort ble andektig plassert i den vesle tassens indre på fredag ettermiddag. I det jeg nemsomt lukket igjen kroppen og startet oppvåkningen merket jeg at noe var galt. Etter først å ha gitt noen svake livstegn ved inntasting av pin stoppet det opp. En betennelse som resulterte i nett verk oppsto. I fortvilet medfølelse og empatisk panikk fikk jeg ringt Telenor akutten. Der møtte jeg en hjelpsom men resultatløs stemme. “De som kan dette er gått for dagen. Ring på fredag.” Okei sa jeg mutt. Så jeg har hatt en weekend med nett-verk uten nettverk. Og hva gjør man da? Vel,- jeg åpnet jeg et annet nettverk,- kameratene. Det er kanskje egentlig det beste nettverket, det trengs ingen pin-kode eller simkort. Det trengs ingenting egentlig. Det trengs bare de, og meg. Og ei øl.

Meiseboller og bollende meiser

Posted on May 30, 2014 by tommetanker

En desillusjonert Blåmeis-kar satt seg ned på armlenet mitt her en kveld. Jeg nøt solnedgangen med ei øl i handa og hadde det riktig så bra. Og så landet denne pjuskete vesle hanfuglen ved min side. Han kvitret stille i vei. Han hadde mye på det lille hjertet sitt. Selv var han ikke gamle karen, nærmest en tenåring. Han fortalte at han hadde bodd i trærne rundt hytta vår et par års tid og kost seg der. Tatt for seg av livets goder og satt pris på meisebollene vi hadde hengt opp. Og nå var det slutt. I år hadde han vært uforsiktig. Han hadde selv bollet en meis for mye. En varm forførende vårkveld hadde det landet en meisefrøken like ved hans favorittgrein. Fin i fjøra og vippende frekk stjert. Og han hadde hoppet på. Uten sjanse til å styre driftene. Våryrheten hadde tatt overhånd og i farten glemte han prevensjon. Det var dette han fortalte. Livet var snudd opp ned. En dag ungkar, neste dag barnefar. Han bodde nå i en liten ettroms med familien. Kona og sju unger. Riktignok med sjøustsikt men allikevel. Og nå hadde han pappapermisjon, en ordning han for øvrig ønsker avskaffet, og var hjemme alene med disse nebbete ungene. Han ble stille og så utover sjøen. Jeg gav han ei øl.

Et privilegium

Posted on May 29, 2014 by tommetanker

På veggen ved inngangen til hytta henger det et sverd. Det er en ære at det henger der. For det er ikke hvilket som helst sverd. Det ble ervervet tidligere i dag i Dyreparken. Det er Langemann sitt sverd. Kaptein Sabeltann sin trofaste hjelper Langemann sitt sverd. Egentlig en klein plastikk-kopi, men allikevel. I eieren av sverdet sine øyne er det Langemann sitt sverd. I lOg det er et privilegium at det hengerder på veggen ved inngangsdøra til hytta. Selv sitter jeg i stua i hytta. Bak ryggen min er det ogå en vegg, og bak veggen er soverommet. Der inne ligger det en liten gutt og sover. Han har allerede sovet noen timer der. Han ville så gjerne sove på hytta hos bestefar. Selv om farmor er i Brasil hos healeren. Slike ønsker sier man ikke nei til. Og før han sovnet ba han meg passe på Langemann sitt sverd. Det er stort for en bestefar å bli tilvist slik tillit. Det er et privilegium.

Nyt!

Posted on May 29, 2014 by tommetanker

Jeg ser en seilbåt i det fjerne, og det jeg ser er en seilbåt i det fjerne. Akkurat nå er det det jeg ser og det er vakkert. Det er flott. Det er harmoni og balanse. Det er det jeg ser. Det er godt å se på. Bare se, men ikke røre. Bare se, men ikke høre. Bare se, men ikke føre. Bare se. Seilbåten i det fjerne har en historie. Den historien kjenner jeg ikke og den passer ikke inn i mitt lille vakre øyeblikk akkurat nå. Det jeg ser er en seilbåt i det fjerne. Jeg ser ikke personene om bord i det fjerne. Jeg kan heller ikke se deres historie. Og de passe heller ikke inn akkurat nå. Jeg ser kun en fin seilbåt der ute. Av og til er det best bare å se. Bare å være i det jeg ser en liten stund. Jeg trenger ikke vite mer. Jeg sitter bare og nyter utsikten og ingenting annet.

Tøffe dommere!

Posted on May 28, 2014 by tommetanker

People who abuse animals deserve a tough judge.

Dyremishandling er et globalt og lokalt problem. Over alt misbrukes dyr. Både med lovens samtykke i oppdrett og avl og av enkeltpersoner som ikke har grenser. Dyremishandlerne i Sveits har møtt denne kampanjen. Den taler sitt tydelige språk og er vakkert fotografert og manipulert. Hill, hill. Beskytt dyrene.

Og som Gandhi sa:

“The greatness of a nation can be judged by the way its animals are treated.”

Mahatma Gandhi

Annonsene er laget for Foundation Animal in the Law av byrået Ruf Lanz i Zuich i Sveits av Art Director Isabelle Hause med hjelp av fotografene Staudinger + Franke.