!

For 3-4000 år siden satt det en kar eller to på Timenes og hakka merker i fjellet. Kult! Og i går kveld tok vi turen dit. Parkerte innenfor Ford på vei opp til Sørlandssenteret og fulgte grusveien ned mot Nedre Timenes igjen. Du passerer en av Ole Høilands huler også på veien nedover. Og der nede ute på jordet var helleristningene. Oppdaget så sent som i 2003. Bildet over her tok jeg i 2014. De er mer overgrodde nå, men fortsatt ganske lett å få øye på. Det er de eneste kjente helleristningene i Kristiansand, og det er en bortgjemt og glemt attraksjon. Egentlig ikke så mye å se til, men litt kult allikevel. Det er såkalte skålgroper som de er litt usikre på hvorfor ble laget, men de er sannsynligvis knyttet til riter og religion. De tror det var et hellig sted for de gårdene som lå der .

Like bortenfor står en diger infotavle om alt som finnes på Timenes. Eller på tavla står det Strømsnes. Et navn jeg ikke finner igjen på noen kart. Tavla er godt gjemt og glemt den også. Men opplysende så det holder. Masse info. For på Timenes har det bodd folk i tusenvis av år. I steinalder, bronsealder og jernalder, og det finnes masse gravhauger i området og mye er funnet i bakken her. Alt fra flintøkser og potteskår til gullsmykker fra fjerne tider. Det er en underlig følelse å stå på et sted hvor det har skjedd så mye, så lenge. Ta turen, sett deg ned ved skålgropene og tenk deg tilbake i tid. Trø varsomt, dette er mye dyrka mark så vis hensyn.

Og etter det kan du ta turen videre gjennom fine eikeskoger og granskoger. Fine stier om enn ikke så godt merket her inne. Vi gikk en omvei rundt Fievann og møtte buldrende bekker og mye nedfallstrær.

Alltid fint på tur med gode venner. Vi fikk tid til litt “treehugging” også.

Det var stort sett tåkeprat hele veien i går. Lufta var så fuktig at det bobla når vi prata. Ikke rart at i hadde blaude konsonanter denne kvelden. Også vokalene ble ganske våde. Med start fra parkeringsplassen ved der Sykepleierskolen en gang lå la vi i vei langs kjærlighetsstien på Eg og opp i skogen bak det gamle stabburet bak sykehuset. Vi gikk forbi tusentrappene som sikkert Trump har gitt navn til, for det er bare sånn ca 200 trinn. Målet var bymarkas høyeste punkt; Hellerstønuten. Den er en av flere fine utsiktspunkt oppe på høydedraget der oppe. 166 meter over havet. Fra toppen kan du på en klar dag få flott utsikt over byfjorden i sør, Hesteheia i nordvest og Skråstadheia med Den omvendte båd i nordøst. Og litt lenger vekk så vi Mordor, eller forbrenningsanlegget på Dalane som det og kalles.

Men ikke på en tåkete kveld. Det er nå fritt for is og snø og vint å gå. Fortsatt blaut i bakken og i går blaut i lufta. Med sterke lykter i panna ble også vannperlene i lufta lyst opp. Det skapte magiske bilder i hodet. Nesten litt trolldom i lufta. Alt blir litt tettere. Lufta pakker seg rundt deg. Turen er fin både i lys og mørke og som vanlig har løypemannskapene gjort en god jobb med å fjerne trefall og merking av stier. Hill, hill og takk til dere.

Og det skjedde i går. Tre vise menn pluss meg og en til var på tur. Og den startet i en park anlagt av en visjonær millitær. Det var General Joseph Frantz Oscar Wergeland som fikk en ide om å lage en park i en trang dal. Parken er fin, fin og byr på en frodighet som vi kan takke denne generalen for. I 1874 begynte de jobben med Ravndalen og året etter åpnet de portene.

Om det var hans ide å lage tusentrappene vet jeg ikke. Det var uansett en dårlig ide. De skulle anlagt rulletrapp. For oss voksne menn er det et brå start på turen. Jeg kom tidlig ut av tellinga av trappetrinn. Fokuset var mer på innhalering av luft. Mye luft. Store trinn for korte bein. Bratt er det også. 80 høydemeter omtrent rett opp. Men belønningen kommer så pesinga er verdt pustinga. Oppe på Ravnehei er utsikten fin, hele døgnet. Og akkurat mens vi stod å pekte og kikket forlot et gigantisk cruiseskip havna. Et skue det og.

Tar du turen i disse dager så sko deg godt. Pigger er tingen og å foretrekke framfor hofteknekk og ankelbrudd. Det var mange isete partier fra Ravnehei og innover mot Bervannet. Sikkert bedre i dagslys, men glatt var det så balansenervene fikk kjørt seg. Bervannet er et flott turmål, med en kjempefin gapahuk med stor bålpanne. Og akkurat langt nok inn til at det blir en god tur ut av det. Ca 6 km tur retur på løypa vi gikk. Om sommeren er det og fine badeplasser i Bervannet. De er der jo om vinteren også, men vannet er litt hardere.

Fin tur, og igjen takk til løyperydderne som gjør at en gammel mann ikke må klatre over falne trær.

Hill, hill til dem.

Vi tok turen på onsdag. En tur med høyt oksygeninntak. Fra grønn slette og i fint driv inn til stien opp til Redalsheia. Her begynte pesinga for oss i ganglaget for voksne menn. Stien er fin og passe glatt og veldig bratt. Redalsheia ligger på ca 200 meter over havet så stigningen kjentes. Men det skal den. Pumpa har godt av det. På vei opp er det flere fine utsiktspunkt og ved varden litt over toppen kan du se fra Ålefjær til Vestheiane. Men målet for turen var Jettegryta ved Oddersjå, så vi gikk et stykke ned igjen før samtalen stilnet nok en gang. En enda brattere sti ledet oppover på baksiden av Den omvente Båt. Siden jeg gikk bakerst var det nesten ikke nooe oksygen igjen i lufta som jeg pusta inn. Løypegruppa har merket alt godt og selv om jettegryta er litt utenfor stien har de nå merket den så den er lett å finne.

Et naturens mysterium denne her. Høyt oppe på fjellet og sikkert to meter dyp. Her er det noe som har ligget og slipt lenge. Vi som var der hadde mange teorier men for en gjeng med utpreget geologisk inkompetanse fant vi aldri noe godt svar.

Veien ned via Omvendte Båt gikk lettere. En steinete sti men ikke så bratt. Du kommer ned ved Kyrtjønn, der Vaffelbua gleder turfolk om sommeren. Herfra kan en gå veien tilbake. Men vi skrånet inn i skogen og tok stier litt her og der.

Det er og en jettegryte på Lille Redalshei, men den gikk vi ikke ut til denne gangen.

Fin, fin tur også om dagen.

Vi surklet oss rundt Hamrevann onsdag kveld. Det var mye gjørme og vann i stiene. Høye sko eller støvler er å anbefale akkurat nå. Men du verden. Turen er fin og akkurat passe lang når føret er vått. 5, 5 km målte jeg. Og turgruppa har virkelig gjort jobben sin på deler av løypa. Gangbroer og grillplasser og benker og bøtter. Alt er på stell og på fine sommerdager må det være himmelsk å bade fra den digre badebrygga midt i Hamrevann. Og selv i mørket kan man umulig gå seg vill her. Med hodelykt så vi at det i tillegg til kart i alle stikryss var stien merket med blåmaling og refleks hele veien rundt. Men som sagt; blaudere enn konsonantane i byen. Og underlige ting er i denne skogen. Underlig ting 1 er navnet der Bivuakken og flytebrygga er; Harenebben. ????? Noen som kan forklare det.

Underlig ting 2 hang i et tre like ved. Det var ei hjemmesnekra fuglekasse som hang der. Fin var den og hang godt. Men den hadde ingen inngang. Ikke noe hull der meiser og lignende kan hoppe inn. Kanskje den er ment for en hakkespett eller to. Kanskje noe som kan forklare det og? Fikk litt TwinPeaks følelse der i mørket langs hamrevann.

Langs deler av løypa har og en skogsmaskin velta trør og busker over stien så litt klatring må påregnes.

Ta turen.