I Treungen bor Torhild. Langtvekkistan. Indre bygder. Trøndelag? OmpaOmpa land. I alle fall langt, langt vekk fra oss. Men for ikke lenge siden bodde hun hos oss, så hun ble godt kjent med de to små barnebarna,- Isabella og Lucas. De som har bygd et slott av ei hytte bak huset. Med ei gammel postkasse og luftig tak. Og Torhild vet å glede. Hun sendte meg to brev i et brev her en dag. Og bare brevet som de to brevene lå i var til meg. “Legg brevene i postkassa på hytta til Lucas og Isabella”. Ett brev til Lucas og et brev til Isabella. Og nå har jeg bare ventet på opphold og tørt vær før jeg kunne hente ungene og si; “Jeg så postmannen var innom hytta deres i dag”. Før jeg rakk å si noe mer var de på vei. Og selv om jeg er supermann var det vanskelig å holde følge. Samsung, MineCraft, Flight 17, iPad, iPod, data, TV og telefon skvatt veggimellom,. “VI HAR FÅTT BREV!” Digigale dingser kunne seile sin egen sjø, for her var det et ekte brev i ei ekte postkasse. Analoge brev! Jippppppppppppppppiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. De sprang til hytta med store stolte spente øyne. Brevene fant sine små eiere og de jubler ennå. Takk Torhild. Litt omtanke og en fin ide.

PS.  Isabella tok brevet med i senga.