Jeg fikk anbefalt å gå ut å spise av noen venner. “Det æ så greit nå”, sa de. “Det æ ett opplegg i byn”, sa de. Restaurantbransjen gjentar akkurat denne uka suksessen fra tidligere år og har “Spis for 100!” kampanje i hele byen. Og hvilket tilbud. Du kan velge mellom Kylling, fisk, komper, salat og sushi. Biff og Bærne. Rægår i flytogsaus. Kjøttboller og sesamfrø med knüdelwasserstrudel. Utvalget er stort og mine tomme tanker ble forvirret. Med både tenner og gebiss løpende i vann, suglet jeg meg gjennom alle tilbudene. Til slutt tiltet jeg helt og tok et feil valg. Jeg gikk på MacDonalds og spiste for 100. Gudd! Æ ble mett. Jeg skulle nok bare ha spist for en.

Men hvis du ikke går på MacDonalds kan du jo prøve en av disse utmerkede stedene og spise for 1 for 100,-:

http://www.spisfor100.no/

Jeg sitter fortsatt på toget. Utsikten forsvant når mørket kom. Det var da jeg lagde min egen utsikt. Et nytt nettbrett; Surface Pro, ble utforsket. Og der hadde de jammen meg et digitalt akvarellskrin med tilhørende akvarellblokk. Ikke akkurat som det analoge, men du verden så stilig måte å tilbringe den siste halvtimen på toget. Som du ser så gleder jeg meg til sommeren.

Av og til ser jeg et uttrykk og en design som jeg synes bare er riktig. Og her er det et studentprosjekt fra Miami Art School som treffer innertieren. Et vondt og sårt tema blir fortalt på en brutal og smart måte. Enkelt og avansert. Ødelagt typografi ødelegger behagligheten. Hill, hill til Yousuke Ozawa som står bak dette.

Snakk om uflaks. Det er ikke så mye jeg reiser og så måtte dette akkurat hende meg. Lykkelig trillet jeg av gårde med min trillekoffert på flyplassen. Jeg er litt nervøs av meg så jeg var ute i god tid og hadde gjort meg kjent med utgangen min; GATE 13B. I det jeg rundet et hjørne så jeg den endeløse hallen med shopping og restauranter og taxfree. GUDD, tenkte jeg, – langt å gå. Men redningen var der. Et sånt flyplass-rullebånd hvor man kan stå bortover. Kult. Jeg gikk på og fornøyd stod jeg bortover og kikket på alt og alle. Men så! Plutselig! KLANK! og full stopp. Det stoppa så brått at jeg nesten datt. Heldigvis hadde jeg god tid. Jeg venta på at det skulle komme i gang igjen. Men jeg venta. Og venta. Mekanikeren kom ikke. 5 minutter ble til 15 minutter som kjapt ble til en time. Forbanna kunne jeg registrere at GATE 13B var closed, etter at de hadde etterlyst meg over høytaleren flere ganger. Det endte med at flyet gikk uten meg om bord. Og der stod jeg altså. Midt på rullebåndet. Strandet. Flere kom bort og spurte om jeg hadde deg greit, men lite hjalp det. Først etter tre timer kom rullebåndet i gang igjen og jeg kunne nok en gang så bortover helt til endes. For en uflaks.

Innkjørselen skulle fornyes. Ny grus skulle legges på av en lastebilmann når jeg ikke var hjemme. Han kom og gjorde jobben sin. Han la på ny grus. Det er mulig han burde ant at noe ikke stemte. Men de opplever sikkert mye rart. Og det var jo jeg som bestilte. Og slik går det når du er litt for kjapp på tastaturet. 2,00 cm max, ble til 20,0 cm max. I et tommetanker øyeblikk bestilte jeg ny målsatt grus til innkjørselen. Jeg måtte angi max størrelsen på grusen og det var jo her det glapp. En syk liten kommafeil og innkjørselen vekker plutselig oppsikt. Grus med maxstørrelse 20 cm. Beltevogn er bestilt. Mazdaen er uansett moden for utskiftning etter at jeg første gang skulle prøve å kjøre opp min nye innkjørsel.