Furuen ved havet

av_og_til_tommetanker

Av og til kjennes livet som denne furuen ved havet. Det kjennes som beina står støtt og sikkert nede på jorda. Problemet er alt det som stikker opp. Ovenfor jordfeste er beina. Der er legger, lår, mage, skuldre, nakke og øverst, et hode. Et hode som er mest utsatt. Det er hodet som tar i mot haggelbygene, sprutregnet, isvinden og solskinnet. Som furuen ved havet er jeg nå så gammel at jeg har vært gjennom en storm eller to, eller ti. Jeg har knekt både bein og armer, brent meg og slått meg. Jeg har kjent kulde fra omgivelser og jeg har kjent varme fra omtanke. Barken er slitt og barnålene er ikke så spisse som de en gang var. Sevja er seiere og røttene lengre. Og jeg prøver å stå støtt. Finne mitt fotfeste i vær og vind og være trygg. Selv om de med mindre røtter vakler rundt meg når det blåser som verst,-  må jeg stå fast. Av og til føles det som om at hvis jeg mister taket og kanter vil jeg rive med meg andre som har kortere røtter. Så jeg klorer meg fast. Her jeg står skal jeg stå. Jeg er ikke rank som ei parkgran. Jeg er ikke stolt som ei blodbøk. Jeg er ikke elegant som ei bjørk. Jeg er ei kroket og slitt  furu. Allikevel fin og flott. Og jeg skal være god å klatre i.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s