Jeg tror jeg hadde den fineste dagen av oss alle. Rett og slett en strålende nasjonaldag. For er man først kommet opp i årene slik som meg har ansvaret forsvunnet. Ansvaret for teite slips, forsvunne sløyfer, ustrøkne stakker og upussa søljer og sukkerspinn i lugger og fletter. Jeg våknet opp i dag og lurte på hvor jeg skulle gå i tog. hmmm. Kanskje jeg skulle gå alene. Uten en fastlagt rute. Hmmmm. Aha. Jeg fant frem et tynt lag klister. Oppå det plasserte jeg skiene som så fulgte etter meg inn i bilen. Og 3 timer etterpå var jeg på Hovden. Masse hvitt, masse snø. Og med flagget vaiene fra sekken tuslet jeg innover i fjellheimen og årets 17.mai tale var det bare jeg som hørte. Gudd å fint. Hva er vel bedre på en nasjonaldag enn å skue utover vår vakre fjellheim. Sorry Hennig Olsen. Det ble en annen type is på meg i år. Håper alle hadde det nesten like fint som meg. Gudd. Det er et godt land vi bor i. PS. Neste gang skal jeg huske solkrem. Men det er jo nasjonaldag. Himmelen er blå. Snøen er hvit. Og Tomm er rød.