I en mellomvåken zombietilstand kjører jeg til jobben. Fortsatt soverusk i øynene og puteavtrykk i panna. Magen er ennå mett fra kosematen i går kveld med påfølgende chips og resten av kroppen er lemster etter treningen for 3 dager siden. Etter den treningen ble alt over hakehøyde utenfor min rekkevidde. Sykt lemster med andre ord. Det gjør det jo vanskelig å style håret, så det fikk være denne uken. I en slik “ikkelengesidenjegstodopp-tilstand” nærmer jeg meg rundkjøringa på Rona. Og hva ser mine langsynte øyne. Turkise prikker dansende opp og ned, hit og dit, frem og tilbake. Etter hvert som jeg nærmer meg ser jeg hva det er. – Ren ondskap. Pure Evil. Der står det en gjeng fra nærmeste helsestudio og viser hvor spreke de er. Hvor uanfektet lettbent det er mulig å være klokken 07.30 om morgenen. De er bare nede i bakken av og til. Jeg holder for øynene på samvittigheten min og benekter alle tidligere uttalte nyttårsforsetter. I det jeg fører bilen inn i rundkjøringa siger jeg ned i setet og kjører etter hukommelsen i 50 meter, stirrende inn i tenningsnøkkelen og ber til gud om ikke å få motorstopp. Det gikk heldigvis greit og jeg ser meg ikke tilbake. Resten av dagen brukt jeg til å overbevise meg selv om at jeg er sprek nok.