Jeg møtte dyphavshaugtussene i går. De svømte rundt med bladhaiene i det store lauvhavet. Ned fra dypet kom de og kikket varsomt på meg. Med hodet så vidt opp av overflaten stirret de like nysgjerrig på meg som jeg stirret på dem. Litt skremt ble jeg jo, jeg er ikke helt vandt til slike syn. Jeg har de ofte i hodet mitt, men sjelden i virkeligheten. Plutselig var de vekk. I alle fall øynene. Jeg hoppet fra hode til hode helt til jeg nådde den andre siden og kunne fortsette turen.