Det magiske tallet. 18. Når jeg fylte 18 ble jeg voksen. Kanskje ikke i følge mamma og pappa, men jeg trodde det selv. På papiret var jeg i alle fall nå myndig. Jeg tok lappen, jeg stemte i valg, jeg kunne til og med få offentlige verv, jeg kunne bestemme alt selv. Jeg kunne til og med reise alene inn til hovedstaden uten egentlig å spørre mamma og pappa om lov. Til Oslo. Til Tigerstaden. Dit dro jeg, og så dro jeg hjem igjen. Jeg er norsk. De 18 åringene det debatteres om nå ble voksne lenge før de fylte 18. De fra Afghanistan og andre land langt borte. Noen av dem har kanskje aldri opplevd å være barn slik vi tenker en barneverden skal være. De kommer fra en verden og en kultur som er fremmed. Noen av dem har kun opplevd å være barn i Norge;- de har vært her så lenge. Vi er snille i Norge og passer på de som ikke er myndige og voksne. Vi passer på dem helt til vi har lov til å ikke passe på dem lengre. Vi integrerer dem helt til vi ikke integrer dem lenger. På 18 års dagen deres. Når disse ungdommene  blir 18 kan de ikke bestemme selv. I alle fall ikke i Norge. Da sendes noen av dem til hovedstaden sin med tvang. Det kunne vært meg som ble sendt vekk for andre gang.

Det kunne vært meg som først sendes ut og vekk i den store verden av mammaer og pappaer som ikke har mange valg.

Det kunne vært meg som sendes ut og vekk i den store verden av det rikeste landet på denne jord. Det kunne vært meg som var født der og ikke her.

Men jeg har flaks. Jeg er norsk.

Mange av 18 åringene velger videre flukt framfor utsendelse. Tenk det! De velger å flykte fra Norge.

Det synes jeg er flaut.

Andre tall å tenke på;

I følge UDI kommer det ca. 2500 asylsøkere til Norge i år. Er det mer enn vi kan klare?

https://www.dagbladet.no/nyheter/udi—historisk-lavt-antall-asylsokere-til-norge/68805083