Jeg liker ikke at jeg må bli minnet på det. Det burde være oppe i hodet mitt, helt fremst, hele tiden. Men det er det ikke. Jeg avslører meg selv. Jeg tar meg selv på fersken litt for ofte; i å tenke de letteste tankene. Jeg ser en innpåsliten tigger og tenker; tigger. Jeg ser en tannløs narkoman i gågata og tenker; narkis. Jeg ser en bola mann i vide bukser og tatovering fra øret og nedover og ser vekk. Jeg ser gjeng mørkhåra gutter utenfor Seven-Eleven og går fort forbi. Det er lettere å se forbi enn på. Det er lettere å gå videre enn å stoppe. Jeg liker ikke å bli minnet på det, men heldigvis er det noen som gjør det. Det er noen som minner meg på at vi er alle mennesker. De skrur litt på linsa mi og skaffer meg både mer dybdesyn og mer vidvinkel. Tiggeren er en person med sin historie. Den narkomane er sansynligvis en jeg har noe til felles med. Han tatoverte vet kanskje mer enn meg. De er mennesker, akkurat som meg og deg. Heldigvis finnes det organisasjoner som Blå Kors. De ser alltid på, og ikke forbi. De er gode eksempler på mennesker som gjør gode ting. Det krever litt mer av meg å se på,- enn forbi. Men vi må prøve. Vi kan bety noe for et annet menneske.
! 