“Sannsynligvis har jeg vært for lenge alene nå,” tenkte jeg høyt for meg selv i det jeg satt på kne i mørket inne i skogen en mandags kveld med ansiktet godt dytta ned i snøen. Kanskje jeg skal bytte ut turtøy med tvangstrøye. Hva skal jeg si dersom det mot all sunn fornuft skulle komme en forbipasserende akkurat nå. Jeg reiste meg opp og fortvilte litt over meg selv. Jeg er far og bestefar. Allikevel satt jeg for et øyeblikk siden med trynet dytta ned i snøen. Bare fordi jeg lurte på om jeg kunne sette et spor av meg selv. Om jeg kunne kjenne igjen meg selv i mitt eget speilvendte avtrykk. Jeg var alene så jeg gjorde det. Jeg skal kanskje ikke gjenta dette mens jeg venter på bussen i morgen, men en vet jo aldri. Nysgjerrighet er moro. I går kveld traska jeg inn i mørket og inn i skogen. Det var spor over alt. Av de som bor her. Rådyr, ekorn, hare, mus og rev. Jeg så ingen av eierne til sporene men det er fint å se at det finnes spor av så mye liv. Jeg humrer litt for meg selv når jeg tenker på hva ekornet vil si når det ser spor etter meg. Kanskje jeg skal gå samme turen i morgen for å se om jeg kan finne meg selv?