Det var jo som en fortryllende invitasjon. Den lyste mot meg i vakkert og tydelig rosa; Bli Vakker. Gudd! Hvem kan si nei til slikt? Jeg som går med drømmer om en gang å bli å bli fotografert i annet enn motlys og stummende mørke. En gang skal noen snu seg etter meg for annet enn at jeg lukter rart. De skal synes jeg er vakker. Riktig smukk og ikke tjukk. “Lille speil på veggen der, kan du finne feilen her? ” Jeg spør dette spørsmålet til speilet hver morgen. Og hver morgen viser speilet meg en ny feil. Takk skal du faen meg ha, sier jeg. Alltid noe som kan forbedres. Dekkes til. Skjermes og skjules. Heldigvis har jeg korttidshukommelse og glemmer kjapt hva som er feil. Helt til jeg gikk forbi “BliVakker” på vei til jobb. Skulle jeg gå inn? Skulle jeg ta sjansen på å bli vakker? En som alle snur seg etter? Skulle jeg tørre? Jeg ble varm i kinnene og mine korte lasher vibrerte av forventning i det jeg elegant gikk mot døren til det forjettede land. Nå, endelig. Skjønnhet kommer utenfra, skulle bli mitt motto.  Mine bryn skulle få noe å bryne seg på og min hud skulle forvandles. Pedikyr og manifoil. Skulle ikke spare på noe denne dagen. Kan du gjøre meg vakker? spurte jeg høyt i det jeg nærmet meg det magiske rikets port.

De var stengt.

Får bli vakker en annen dag.