Jeg er en busser. Jeg går søvning til bussholdeplassen hver morgen. Jeg rekker ut min hånd og stiger på. Jeg sier god morgen til buss-sjåføren, finner et sete og fester min sikkerhetssele. Hver dag gjør jeg dette og har gjort det siden bussene var gule. Så ble de blå. Og for en tid tilbake ble de hvite. Nytt buss-selskap. Nye fine hvite busser. Mer miljøvennlige busser. Før satt jeg i halvsøvne helt til jeg gikk av. På de gule og blå bussene. Det går ikke lenger. De nye hvite bussene har en antitrøtt funksjon. De har innlagte spasmer. Noen store og noen små. De rykker og napper hele veien til jobb. De stopper selv om ingen har trykket på stoppknappen. Og så rykker de til. Umulig å være søvning. Det er mye stopp og stans om morgenen. Mange skal på og så skal mange av. Og innimellom er det kø. Det funka på en måte fint før. Rolig stopp og rolig start. Men de hvite bussene som egentlig skulle fraktet meg på skyer til jobben gjør ikke det. De rykker og napper i gang. Men det skal de ha; de får meg våken. Og billettsystemet er så ofte ute av drift at det er ganske ofte gratis å ta bussen. Og hvitt er jo fint.
