Dette er ikke sluttscenen ut fra filmen The Blairwich Project. Det bare ser slik ut. Allikevel, det er litt skummelt. Dama med ryggen til i dette bildet er kona mi og nei, hun skammer seg ikke. Ikke i det hele tatt. Ho lusker. Hun er egentlig nektet innsyn. Sammen med alle oss andre. Slik er det på Sharrons Ballettskole. Sharron Louise Roberts er ei myndig dame. Hun er en veldig dyktig og utrolig dedikert instruktør og lærer for omtrent alle som driver med ballett i Kristiansand. Hill, hill og alle ære til henne. Og hun utnytter tiden godt. Derfor er dørene inn til treningslokalet ugjennomsiktige. Verken vinkende besteforeldre, treningstekniskkritiske foreldre eller flirende veninder skal kunne forstyrre kontakten med hennes øvingsvillige flokk. Så vi er nekta innsyn til treninga. Vi må fint vente på ganga til treninga er ferdig. Og for de fleste av oss er det greit. Men enkelte bestemødre, mammaer og veninner har oppdaget nøkkelhullet. Og her står kona mi med et øye mot et nøkkelhull. Og innenfor er et barnebarn som danser ballett.

Et nytt begrep er på plass; Ballettlusking.