Det er dagen før dagen i dag. Og det er slik det skal være. Dager følger dager og alle dager jeg vet om kommer før neste dag. Men i dag er spesiell siden i morgen er julaften. Allerede i morgen. I rommet innenfor ligger hjertene til to barnebarn og banker spent. De ble innlagt her i går av foreldre som ikke helt takler forventningspresset disse to påfører omgivelsene. Vi merket det i det det nærmet seg leggetid. For selv om gjespene ble større og større økte energien i rommet. “I morra er det bare en dag igjen”, kom det fra to barnestemmer. “En dag.”, sa de med fjerne blikk.  Den lengste dagen. Selv om fakta er at sola akkurat har snudd og dette er den tredje korteste dagen i året og det er nesten et halvt år til den lengste dagen; St.Hans, er allikevel dette en av de aller lengste dagene. Det er som med været ute. 3 minusgrader men sterk vind oppleves fort som 10 minusgrader. Dagen i dag har 24 timer, men siden den kommer før julaften har den en opplevd lengde på sånn ca 35 timer for disse to.  De våkner snart der inne og kommer ut i stua.  Siden dette er dagen før dagen får de åpne en pakke hver. Det sløver dem ned en stund. Men virkningen av den pakka avtar utover dagen og nye tiltak må iverksettes. Skogstur, snøballkrig, akebakke, ludo, julefilm. Det er underlig det med tidopplevelsen disse dagene. Mange voksne ville helst hatt flere timer til rådighet. De fleste barna færre. Opplevelsen av tid endres heldigvis når en blir eldre. Jeg sitter her med hvilepuls og venter på at de to skal stå opp.