Mange er i opprør fordi skoleungdom skulker. Ikke for å være late, men for å påpeke viktige klimaproblemer. De påpeker tidligere skulking. Ikke sin egen men våres. Vi som er voksne. Ungdommen gjør dette, selv om de ikke får det oppført som gyldig fravær. De skulker for å vekke verden. Og oss. Vi voksne. For er det ikke egentlig vi som har skulket. Det er vi som har vært fraværende. Vi som burde ha visst bedre. Vi som satt oss opp på den karusellen våre foreldre begynte å bygge. De satt også på karusellen men de stoppet av og til. Det gjorde ikke vi. Fortere og fortere ropte vi. Mer og mer fart. Vi bremset ikke en gang. Våre foreldre  hadde erfaring fra livet de hadde levet. De kunne litt om måtehold. De hadde opplevd tøffe tider med begrenset tilgang på alt. Tider da vi hadde lite og samhold var viktig. De jobbet hardt og bygde en fin karusell som min generasjon og generasjonen etter meg har hoppet på. De trodde vi var voksne nok.

Det er vi som har sovet i timen og vår iboende grådighet har skadet verden. Det er dette ungdommen roper opp om nå.

Det sendes kjedebrev i sosiale medier nå, mellom oss voksne,  som rakker ned på ungdommen;

Hva gjør de når de må sykle til skolen? Hva gjør de når de ikke kan bytte mobil hvert år? Hva gjør de når de må stoppe strømper? Hva gjør de når de må på togferie, i stedet for flyreise til syden?

Det er jo ikke det som er spørsmålet.

Det er vi som har lært dem deres måte å leve på. Det er vårt ansvar.

Spørsmålet er; Skal vi høre på ungdommen?

Hva gjør vi?