Randesund eier en hemmelighet som mange vet om. Noen bruker den, men det er plass til flere. Akkurat denne morgenen var jeg der alene. Det hele starta med at jeg stanga hue i veggen så jeg våkna. Jeg dro meg i øret ut av døren. Jeg sparket meg sjæl i rævva så jeg havna i bilen. Jeg tok meg i nakken og dro meg opp bakken. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen var enorm. Jeg hadde motstått fristelsen fra sofaen og pysjen som gjorde sitt for å hindre meg i å gå ut. Flere ganger var jeg på vei til turtøy-kurven. Men stua overtalte meg til å snu. Men i et ubevisst øyeblikk fikk jeg allikevel skifta og kom meg ut døra. Inspirert av Maya og min sin lille solnedgangstur i går gikk jeg opp på samme lille topp, Sotåsen, og ventet på sola. Og det var da jeg så den komme. Jeg så den komme. Solen. Ute i havet. Ute i Skagerak utenfor Ulvøysund. Den farget først skyene som hang over sjøen der ute. De tok sakte men sikkert fyr. Jeg stod der i anerkjennende undring over denne dagen som kom sigende opp av havet. Jeg stilte opp kameraet, trykka på opptak og sammen så vi utover havet. “God morgen dag”, tenkte jeg. Så tenkte jeg ikke mer. Jeg bare stod og så.