Okei Gretha. Jeg skal forsøke. Selv om jeg ikke trenger.

Jeg har det jo så godt at jeg trenger sjelden å spare på noe. Og om jeg sparer på noe er det sjelden at jeg må. Det er fordi jeg har lyst. Mitt liv er så privilegert at jeg nesten begynner å tro på en gud. Jeg kan gjøre alt. Jeg har alt. Jeg kan sløse om jeg vil. Jeg kan sløse med penger. Jeg kan sløse med vann, med strøm, med drivstoff, med klær. Jeg kan sløse med min tid. Dette er ulikt den hverdagen mine foreldre opplevde. Mine foreldre sparte på det meste. De fiksa tøy om det ble hull. Min mor stoppet strømper. Min far dyrka grønnsaker bak i hagen. Og jeg kan vel aldri huske at de sløste. De gangene vi dro på ferie hadde de planlagt og spart penger en stund.  De hadde ikke like mye som jeg har. Men de hadde nok. De var fornøyd.

Jeg har mye mer enn dem.

Og nå får vi som har alt beskjed av en liten svensk jente at vi må stoppe å sløse. Vi må lære oss å spare på nytt, selv om vi har alt. Vi som kan vi må spare på vegne av andre og på vegne av naturen. Vi voksne som har alt må begrense vår sløsing. Vi må endre våre liv og våre tanker. Jeg må finne ut i min hverdag hvor det er jeg sløser mest. Kan jeg slutte helt med plastposer slev om jeg har råd til å kjøpe nye hver dag? Kan jeg ha grønnsaker i hagen? Kan jeg reise på togferie til Paris selv om det tar 12 timer lengre å komme dit enn med fly? Snart har vi sikkert miljøvennlige elektriske fly. Men det er snart, vi må gjøre noe nå. Trenger jeg å bade i 30 graders vann på Bali? Kan jeg ta bussen til jobb selv om jeg må vente i regnet i 5 minutter? Kan jeg sløse mindre?

Kan jeg ta til meg noe av det Gretha Tunberg taler om, selv om jeg er voksen?

Jeg kan sløse hvis jeg vil. Men er det det jeg vil?