Om en først bor på Hamresanden, Ryen, Ve eller nærliggende strøk er det ikke rart en er glad i sand mellom trærne og tærne. Hamresanden er uendelig fin. Hele året. Det som undrer meg er fenomenet jeg litt uventet fikk overvære på selve nyttårsaften. Personlig elsker jeg å tusle langs stranden i alle årstider og all slags vær. Men det er innafor sjøkanten. Beveger jeg meg ut av det tørre og inn i det våte skal det helst være minst seks måneder siden nyttårsaften, kanskje mer. Men det vi så denne dagen var fantastisk. Først trodde jeg det hadde gått rykter om at noen hadde mista en tier litt uti der. For det samla seg folk, mye folk. Koselig, men rart, tenkte jeg. Men årsaken var ikke tieren som lå der ute. Dette brygget opp til en tradisjon fikk jeg høre. Og så fikk den bluferdige sørlendingen i meg en knekk. Nesten alle begynte å kle av seg. Kropper i alle slags størrelser og fasonger lot seg avdekke. Og Pang. På et gitt signal stormet de til havs. Ut på stranda og ut i havet. Det gikk opp for de fleste etter å ha løpt ut i havet sånn ca 20 meter at dette var eitranes kaldt. De bråsnudde og løp ennå fortere opp igjen. Lyseblå og fine. Der ventet kaffe, mandariner og pepperkaker i den gjestfrie Vaffelbua.

Det tradisjonelle nyttårsbadet hadde akkurat skjedd foran øynene mine. Mange kalde skuldre der, men like mange varme hjerter.

Tøffe folk.