Går du på trynet, kan du reise deg igjen. Er dagen i dag ganske mørk, kommer solen opp i morgen. Møter du veggen kan du alltid snu deg. Knekker du noe vil det gro sammen igjen. Naturen er et fint og lykkelig bevis på hvordan ting leger seg. Hvordan ting kan bli bra igjen. Det er en fantastisk egenskap vi har. Alle vi som lever på denne jorda. Vi kan reise oss etter et fall. Vi kan rette oss opp igjen. Eiketreet jeg møtte ikke langt fra Fiåsen er et bevis på at livet ikke er over om du får deg en knekk. En gang opplevde det alle trærs mareritt. Det knakk. Men treet ville det tydeligvis annerledes. Det reiste seg igjen. Jeg tror det tok litt tid, men det reiste seg.

Jeg har muligens møtt flere trær i mitt liv enn mennesker. De vokser og gror og lever et liv der de en gang startet det. Av og til går jeg bort og legger hånden på treet og sier , “Hei!” Godt jobba.”  Jeg vet ikke om treet hører meg, men jeg liker å tro det.

Skogen er kanskje finest akkurat nå. Uten blader på trær og busker kan du se langt, og se flere. Møte mange. Skogen er mitt sted for å klarne hodet og rette ryggen. Min kone gir meg kraft til å gå ut og tømme tankene. Til å se lys der det er skumring. Jeg er en grubler når ting går i mot. Spesielt hvis mennesker skuffer meg. Jeg tror naivt på det gode i folk, og opplever som oftest det. Av og til ikke. Da blir jeg skuffet. Min kone hiver meg ut i skogen.

Takk.

Det er godt.