Kanskje ikke så rart at jeg ikke så ugla ved Hellerstøvann. Vi var 6 stykker som gikk på tur og vi så alle mørkt på det. Først en kameratslig og lykkelig gjenforening på parkeringsplassen ved Ravndalen. Skravlende tok vi fatt på trappene oppover mot Ravnehei. Etter det 17 trinnet minket skravlingen. Ved det 32 trinnet var det tyst. Og etter trinn 74 ble oksygenmangelen merkbar. Og melkesyra som hadde slått inn fra trinn 2 var forferdelig.

Vi kom opp allikevel uten å ringe respiratortelefonen eller redningssentralen på sola. På toppen ventet en overraskende flott utsikt. Et opplyst Grim med Kvadraturen bortenfor. Stille regn og stille natt. Flott. Etter rekonvalesens-stopet på toppen av Ravnehei gikk vi innover i skogen. I takt med meter over havet steg fuktigheten i lufta. Det var blaut men godt.

Slike turer i mørket gjør at en får innsikt isteden for utsikt. Vi prater om alt. Om jobb. Om familie. Om skavanker og dårlig syn. Vi prater om skit og om ting som betyr noe. Etter hvert hadde jeg ingen anelse om hvor vi var, bare at vi hadde gått over 5 kilometer. 5 kilometer med skravling (bortsett fra tiden i trappene). Men jeg gikk ikke først.

Det gjorde han som så ugla. Takk for turen.