Det ble en overraskende fin fest i skogen til ære for en god venn som fylte år. Overraskende i alle fall på han. I total uvisshet ble han lurt av hans ellers så ærlige og troverdige datter til å kjøre henne til ei venninne. Venninna var selvfølgelig ikke der. Der var vi. Gode venner gjennom mange år. En sang for en rødmende hedersgjest var på sin plass. Datteren ikledde han varmt tøy og til skogs bar det. En mesterlig innføring i frisbee-golf av entusiast Paul hjalp dessverre ingenting. Underlig klein kasting til høyre og venstre ble resultat av å prøve å få disken rett frem. Lavmålskasting så det holdt. Vi kastet oss inn til mørket la seg over oss. Da gikk vi lenger inn i skogen hvor bålet og historiene ventet. Det ble mye svett og ganske så flau mimring. Av en eller annen idiotisk grunn hadde festdeltaker Bjørn tatt vare på brev vi skrev til hverandre mens hormoner var på avveie. Mens kroppen var 18 -19 -20 og hjernen var 14. Disse leste han opp i plenum. Lurte litt på å hente hagla. . .

Fyren er fin og kvelden ble fin. Takk alle sammen.

Alt kan dessverre ikke gjenfortelles i det offentlige rom og jeg sier som Birger skrev som avslutning i sitt brev.

Nå gidder jeg ikke skrive mer.