Munnbind og fotlenker

Det er med en trist uro jeg går i Markens om dagen. Det er med uro jeg tar bussen. Det er med uro jeg går på jobb. Jeg går med munnbind og holder avstand. Munnbindet virker som fotlenker. Det holder meg vekk fra mennesker jeg ellers ville omgås. Det begrenser min bevegelsesfrihet og min imøtekommenhet. Det helsikes munnbindet ødelegger dagene. Jeg kan ikke se om menneskene jeg passerer på minst to meters avstand smiler. Jeg kan ikke se om de rekker tunge til meg. Jeg kan bares se øyne over munnbind. Så trist og begrensende det er å ikke få se et gjenkjennende smil. Se hvite tenner som lykkelig sier hei. Se munnens bevegelse når en prater sammen.

Jeg er så lei av munnbind og bruker det minst mulig. Og det gjør at jeg er mest mulig på avstand fra andre. Trist hva denne tiden gjør med meg. Og sikkert med deg.

Ved inngangen til skogen i går kveld så jeg et munnbind på bakken. Det er sikkert noen som i pur glede har revet det av og løpt naken inn i skogens ensomme frihet. Jublene over at ikke vi også må holde avstand til trærne.

Når det er sagt burde kanskje den som kastet dette i naturen hatt skikkelige fotlenker.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s