Vi har fått ny bil som er akkurat som meg. Litt annerledes, stille, introvert, ikke særlig sprek, komfortabel og billig i drift.

Vår gamle bil gikk på diesel. Den var også komfortabel. Den var ikke stille. Den var dyr i drift og så skada at den gav oss , i alle fall meg, rekkeviddeangst. Jeg var aldri i tvil om jeg hadde nok drivstoff, men de siste par årene i tvil om jeg ville komme frem. De to siste årene brukte vi nesten 70 tusen på å fikse bilen. Det hjalp dessverre lite. Motoren tok sitt siste sukk her for et par uker siden. Men den hadde gjort sitt. Frakta mye ting og tang og saker og greier. Takk for følget.

Og nå har vi, i alle fall jeg, og i alle fall min sønn som kan mer enn meg om bil, lest oss opp og ned på test av biler. Sommertester og vintertester og andre hester. Såpass mye har jeg sett på slike ting at facebook og insta propper meg full av annonser for biler jeg ikke har råd til. Vi har prøvekjørt noen og blitt glad i en spesiell. En rar en. Vi har nå kjøpt oss en sau i ulveklær. Men det har ikke de sosiale mediene fått med seg. De tror nok at jeg skal kjøpe en bil til med tanke på alle annonsene de viser meg. Men gudd å rart, vi har kjøpt en bil som bare flyter stille av sted. Bakdelen er jo at jeg nå kan høre når de i baksetet plaprer. Kanskje jeg kan sette opp et taxiglass mellom for og baksetet. Bilen vil nok vare lenge nok til at rekkeviddeangsten fra den forrige bilen forsvinner.

Den nye bilen kan gå akkurat langt nok.

Jeg kommer på en rar måte til å savne de på verkstedet.