Alarm tilknyttet kone? Men hvilken står det ikke. På Rona Senter finnes mange tilbud. De er bare ikke så lette å finne. Jeg skulle følge min noe demente mor til tannlegen en dag. Og tannlegen har kontor i Rona Senter. En slik hyggelig rullestoltaximann kjørte oss dit og vi fant heisdøren nede i første etasje, like ved inngangen til Meny. Et stort skilt informerte oss om at tannlegen holdt til i 3. etasje. Alt vel, så vi trillet lykkelige inn i heisen og døren lukket seg bak oss. Knappepanelet lyste mot oss. Min demente mor kikket og smilte. Jeg kikket og rynket øynene. Det var ingen 3. etasje. Bare 3A og 3B. Hmmm. Jeg valgte 3A og trykket modig inn knappen. Heisen steg opp til 3A og heisdøren åpnet seg. Ut vi trillet. Det stod det et skilt; 2. etasje. Hmmmm. Vi har kommet til 3A som egentlig er 2? Vi gikk inn i heisen igjen og forsøkte håpefullt at 3B var vår destinasjon. Heisen steg litt og døren åpnet seg og vi trillet ut. Ahhh. Her var vi i 3. etasje. Nesten. For utenfor heisdøren var det en stor avsats med tre trappetrinn opp til tredje etasje. Og min smilende demente mor sitter i rullestol så trapper er utelukket. Inn i heisen igjen og denne gangen trykket jeg neste stopp, altså knappen det står 4 på. Vi steg nok en gang litt og trillet ut igjen. Endelig rett etasje. Jeg så et tannlegeskilt i enden av korridoren.

Så på 3 forsøk fant vi 3. etasje. På panelet i heisen er tre av etasjene merket for blinde. Ikke alle. Så jeg tror de muligens vil slite litt i dette bygget.

Arkitekthøyskolen er vel kanskje ikke ment for alle.

I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.

Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.

Jepp. Det er den følelsen de vil jeg skal ha om jeg kjøper ny leilighet på Lumber. Hyttefølelsen. De glemmer å tenke på at det er en inni helsikes dyr strømregning som ligger og venter på alle hyttefolk nå om dagen. Strømforbruksfrykten. Er det den følelsen. Eller er det å føle angst for å glemme å slå av ei lampe når hytta forlates. Kanskje leilighetene kommer med utedo? Jeg har hytte ved sjøen og det er et deilig avbrekk fra hverdagen og huset mitt å bo der om sommeren. Men hva om de som kjøper seg ny leilighet på Amalienborg Brygge allerede eier en hytte? Hvilken følelse vil de få når de drar på hytta? Ingenting. Apati. SameSame? Ikke noe avbrekk, for hyttefølelsen har de jo allerede hjemme.

Nei. La hjem være hjem og hytte være hytte, eller omvendt.

De kommer nå. Det er jeg sikker på. Snart skal jeg bli spist! Et eneste lite egg på bordet foran meg ledet tankene dit hen at mine dager snart var talte. En smertefull endelikt lå foran meg. En liten sjeleklump med 2 kølsvarte øyne lå der på min tallerken av palmeblad. De kikket ondt opp på meg. De så for seg at jeg ville bli et fint og næringsrikt måltid. Om enn litt seigt. Egget måtte bare ligge der på bordet og vokse litt først. Bli større og farligere. Helt til det kunne hoppe ut av sitt eget skall og sluke hjernen min som den infernalske reka den skulle bli til. Det ligger et Alien-egg der foran meg.

Fantasien kan løpe litt av gårde none ganger. Men jeg husker jeg så Alien på kino når jeg var sånn ca 16 år gammel. Jeg husker de ekle eggene ennå. Og det var de som spratt opp i hodet mitt når jeg var dum nok til å ta nærbilde av rogna til de rægane som lå rosa og kokt på bordet foran meg.

Helsikes kamera.