Vi har fått et nytt husdyr. Et kjøkkenhusdyr. Det knasker og tygger og gumler og gnager på alt vi stapper i hodet på den. Merkelig nok må den fores gjennom hjernen. Gjennom senteret for motorisk kontroll og følelses senteret. Det er kanskje derfor resultatet den sugler ut blir så godt. Råvarene den sluker blir perfekt knust av sterke muskler samtidig som den nemsomt blander de syrlige dråper.
Å lage juice har blitt en lek med dette dyret på benken. Det er en slow-juicer så det går akkurat så fort som en sørlending liker.
En medbragt 12 åring og hennes eldre bror på 15 ble stille når de spiste. Når de hadde tømt sine tallerkener sier de i kor “Dette var godt!” Ikke ofte en hører det fra et par tenåringer, men her var det skryt fra hjertet til dette lille spisestedet. Og de fortjener det. Frøken Hangeland ligger godt gjemt inne i Strømmetunet. Den nye Dementlandsbyen som har vunnet arkitektkonkurranser og nabolagets hjerter. Like innenfor resepsjonen til Strømmetunet ligger den. En lang fristende kake og smørbrøddisk gliser i mot oss. Sugling er ikke bra, men den er vanskelig å holde unna her. Jeg hadde hørt et rykte om at maten var god så vi gikk innom for å bestille bord til søndagsbuffeten. Bare 200 pr. hode. Min kone skal ikke ha melk og gluten så vi hørte om innholdet i diverse sauser og stuinger. “Det meste inneholder jo det”, sa kokken, “men når kommer dere, så kan jeg lage noen kjøttkaker og en saus til laksen og en brun saus til oksehøyryggen og lammekjøttet som ikke inneholder verken melk eller mel.”
Og rett nok. Bord ble bestilt til 17.30 på søndag. På bordet stod spesiallaget kjøttkaker og saus til oss. I buffeten ventet laks, langtidsstekt oksehøyrygg, lammestek og min favoritt; heimelage kjøddiser med brun saus. Thaikylling hadde de også hatt, men den var oppspist når vi kom.
Og vi skjønte hvorfor den hadde blitt oppspist. For alt hva vi smakte på var godt. Og når maten er god er stemningen god. Vi koste oss med middag til vi ble mette og hadde smakt på alt, og så koste vi oss litt til. Noen romslige kakestykker avsluttet måltidet for oss. Vi takket de som jobbet der for finfin service og himmelsk mat. Smilende og mette gikk vi hjem mens vi diskuterte om når vi skulle tilbake.
Frøken Hangeland er kanskje ikke så lett å finne, men du burde lete.
Et land jeg ikke visste noen ting om før Russland invaderte. Nå vet jeg mer. Jeg kom hjem en kveld og så denne soppen i veikanten. Akkurat i skjæret mellom lys og mørke. Det lyse gule løvet mot de mørke skyggene. Og en giftig sopp i midten. Jeg tenkte på det ukrainske flagget. Blått og gult. Men nå har de en giftig sopp i midten. Putin. Jeg forsøker å se og lære mer om denne konflikten. Dette overgrepet fra store Russland. Jeg blir trist når jeg tenker på all den frykten eliten i Russland sprer. Dødsfrykt i Ukraina. Direkte berørt av dødbringende våpen. Soldater på hver side hvor ingen av dem har lyst til å dø. Sivile som ser tanks kjøre forbi utenfor kjøkkenvinduet. Tilfeldige som havner i skuddlinjen. Unge soldater som har sett så mye død og pinsel at de mister seg selv.
Jeg blir trist når et lederskap vil basere sin eksistens på makt og tvang og la tillit og respekt forvitre. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle går til gatene for å protestere. Men så har jeg alltid levd i et samfunn hvor stemmer kan bli hørt. Det er trist at Russland arresterer stemmer de ikke liker. Men jeg skjønner det. Frykt får folk til å tie.
Det er krig andre steder i verden også. Men det er lettere å assosiere seg inn i denne krigen. Vi har grense til Russland. Jeg kjenner noen som er fra Russland. Jeg kjenner noen som er fra Ukraina. Hyggelige alle sammen.
Jeg heier på Ukraina men har ønsker for Russland også. Jeg håper mennesker i begge land får oppleve frihet en dag.
Husker ikke helt . . . . . Hill, hill for visualisering som treffer. I alle fall meg. Reklamebyrået Out to Lunch i Athen har gjort en glimrende jobb. for å markere Alzheimer dagen. Vi kjenner mennesker som har dette, og jeg er selv snart i målgruppen.
We use technology to “save” moments of our lives forever by keeping them in some computer’s memory. We take for granted that systems work correctly every time, and our balance is unimaginably disturbed when we receive error messages about insufficient memory to complete some process. A not enough memory error message for World Alzheimer’s Day 2022 reminds us of how hard it is when one cannot rely any more on the most advanced system, that of the human brain, and the bitter metaphor makes us aware of the difficult lives of our fellow human beings, who struggle daily with some form of dementia.
This professional campaign titled ‘error’ was published in Greece in September, 2022. It was created for the brand: Alzheimer Athens, by ad agency: Out to Lunch. This Digital and Print media campaign is related to the Public Interest, NGO industry and contains 1 media asset. It was submitted 10 days ago by stylianaki: anna of outtolunch.
I iveren etter å få tak i flere jobber hev jeg meg inn i det offentliges anbudsportaler. Jeg hadde fått et tips om at der inne lå det spørsmål og oppdrag som passet oss som firma. Og riktig nok var søkemotoren fin og rask. Hurtig kom jeg til jobber som var midt i blinken for vårt firma. Til og med ting der som var som skreddersydd for vår måte å animere på. Lykkelig uvitende tenkte jeg at dette var fint. Denne portalen var kul. Jeg klikket på oppgaven som ble etterspurt og ble fraktet inn i et rom med dokumenter knyttet til dette oppdraget. Det var først da jeg ante uråd. For her var det mange dokumenter som måtte leses. Og bare ett av dem beskrev selve oppgaven de ville få løst. Resten var innkjøpsordningsregler og forvaltningsforskrifter av offentlige midler og ansvarsdokumentfraskrivelsesparagrafer. De ville ha CV fra firma og meg og naboer og fjerne slektninger og bussjåføren fra i fjor. Det var til og med et sted hvor jeg måtte bekrefte eller avkrefte om jeg eller noen av mine kolleger hadde deltatt i terrorhandlinger. Jeg ble fort sliten av alt dette og snudde meg. Denne portalen var like tungrodd som ei sunken tresjekte. Og er det en portal jeg ikke skal gå inn gjennom igjen så er det den. For den verden jeg kom inn i der var ukjent og tørr. Den var stor og diger og forvirrende for en stakkar som meg. Jeg gikk meg faktisk vill en rekke ganger før jeg lykkelig fant utgangen igjen.
Jeg skjønner at det offentlige må ha ryggdekning i alt de gjør. Overbskyttelsesgenet dominerer alt. Dessverre fører nok alt dette byråkratiet til at mange små spesialiserte bedrifter i alle mulige bransjer ikke deltar med sin dyktighet i offentlige jobber.
Jepp. Det er den følelsen de vil jeg skal ha om jeg kjøper ny leilighet på Lumber. Hyttefølelsen. De glemmer å tenke på at det er en inni helsikes dyr strømregning som ligger og venter på alle hyttefolk nå om dagen. Strømforbruksfrykten. Er det den følelsen. Eller er det å føle angst for å glemme å slå av ei lampe når hytta forlates. Kanskje leilighetene kommer med utedo? Jeg har hytte ved sjøen og det er et deilig avbrekk fra hverdagen og huset mitt å bo der om sommeren. Men hva om de som kjøper seg ny leilighet på Amalienborg Brygge allerede eier en hytte? Hvilken følelse vil de få når de drar på hytta? Ingenting. Apati. SameSame? Ikke noe avbrekk, for hyttefølelsen har de jo allerede hjemme.
Nei. La hjem være hjem og hytte være hytte, eller omvendt.
De kommer nå. Det er jeg sikker på. Snart skal jeg bli spist! Et eneste lite egg på bordet foran meg ledet tankene dit hen at mine dager snart var talte. En smertefull endelikt lå foran meg. En liten sjeleklump med 2 kølsvarte øyne lå der på min tallerken av palmeblad. De kikket ondt opp på meg. De så for seg at jeg ville bli et fint og næringsrikt måltid. Om enn litt seigt. Egget måtte bare ligge der på bordet og vokse litt først. Bli større og farligere. Helt til det kunne hoppe ut av sitt eget skall og sluke hjernen min som den infernalske reka den skulle bli til. Det ligger et Alien-egg der foran meg.
Fantasien kan løpe litt av gårde none ganger. Men jeg husker jeg så Alien på kino når jeg var sånn ca 16 år gammel. Jeg husker de ekle eggene ennå. Og det var de som spratt opp i hodet mitt når jeg var dum nok til å ta nærbilde av rogna til de rægane som lå rosa og kokt på bordet foran meg.
Lytt til kroppen din. For når kroppen yter motstand og sier fra at dette er ting du absolutt ikke er skapt til så bør en høre etter. I alle fall i min kropp finnes det muskelfibre som ligger i dvale. De liksom surfer av gårde i livet. Gamle men ubrukte. Andre muskler er godt brukte. Beina bruker jeg mye. De er seige og tåler en tur og en støyt og av og til når jeg tar en støyt og går en tur. Armene bruker jeg ikke like mye. De henger der mest til pynt og er praktiske apparater til hverdagsbruk. Klimpre og klapre på tastatur, løfte en kaffekopp eller sjeine en frisbee. Det takler de.
Det er verre med vedhogging. Det å svinge ei tung kløyvøks av all kraft inn i en seig grenbefengt stubbefaen er en lite brukt aktivitet for Tomm-kroppen. Allikevel driver denne strømgenererte krisen meg til denne fysiske utskeielsen. Vi har sagd ned noen gamle trær på hytta og fått bitene hjem for kløyving.
Bitene er nå kløyvd i brennbare enheter og stablet fint på plass av Lucas.
Men det blir en stund til jeg kan løfte en kaffekopp igjen.
Flekkerøya lever og leverer så det holder. En solskinnsdag i September. Det var ikke akkurat daut på Daumannsholmen i går. Flere levende enn døde vil jeg påstå. Navnet fikk den visstnok etter noen stygge seilskuteforlis. De døde drev i land her. Ikke noe lystig minne akkurat. Ei heller så lystig den murbygningen. Det var tyske okkupasjonsmakter som brukte dette som messe. Flekkerøya hadde hele 5 tyske radarstasjoner. På Høyfjellet, Blåsthaugen, Daudmannsholmen, Okslehavn og Brattåsen. Paranoiaen var stor den gangen. Ufattelig hva de klarte å bygge i de få årene de var her.
Flekkerøya Camping
Men dagen i går ble lystig allikevel. Turstiene var fulle av smilende turfolk på tur. Vinden var på vår side og like flau som en vanlig sørlending. Ytterst ute fant vi Flekkerøya camping. Der hadde alle telt-sneglene sjekket inn. Skikkelige backpackere. I alle fall i hodet på meg og mitt barnebarn. Og for å gjøre Flekkerøyopplevelsen komplett så vi noe langt der ute i horisonten der vi myste utover fra Flekkerøya Camping. Fullriggeren Sørlandet seig innover. Et flott syn.
Backpacker på Flekkerøya Camping
Hjemveien tok vi gjennom skogen og deler av Kjærlighetsstien. Resultatet var en pose full av steinsopp og kantareller.
Takk Flekkerøya for at du ligger det du gjør og er det du er.
Kristiansand har akkurat blitt ennå litt finere. I alle fall for oss som titter over gjerdet på Lundsbroa av og til. Og alle som har mistet syklene sine over gjerdet på Thygesons Minde er nok glade nå. De har kommet til rette. Jeg går over broa hver dag på vei til jobb. På stille dager når elva er flad og sola skinner kunne man se minst 4 ulike sykler liggende nede i elva fra midt på broa. Ikke så vakkert akkurat. Jeg lurer på hvorfor også. Hvorfor ligger de der. Hvorfor mister noen en sykkel over gjerdet? Og hvorfor en handlekurv? Eller en sparkesykkel?
Uansett en stor takk til de som har plukket opp alt dette rasket fra elva. Eller det er i alle fall det jeg håper. At det er plukket opp fra elva, og ikke ligger og venter på å bli pelma uti.
! 