I forgårs var jeg på date med Nina. Det endte med en heidundrandes fest som varte i to dager. Fryktelig dumt gjort. Som vanlig imponerte jeg ikke damene. Ho tok ikke hensyn til meg i det hele tatt og feide meg til side. Akkurat som alle rundt seg. Full a seg selv vrivlet hun rundt på dansegulvet med alle sine attributter ute. Og både jeg og andre hadde nok med å holde oss fast. Hennes selvsentrerte oppførsel fasinerte og irriterte. Folk ravet sanseløse rundt i snøføyka og lyden hennes tok knekken på en hver. Snøen som falt over Farsund passerte Hovden et par minutter etterpå og landa på Østlandet. Det var rett og slett et voldsomt party på fjellet. Og som vanlig etter et skikkelig kalas kommer dagen derpå med hangover og rydding. Skovler og skavler måtte vekk, og noen fant frem noen gamle skispor under alt dette. Og med Femme fatale Nina borte fikk jeg Maya ut. Vi kledde oss godt og fikk en vakker tur. Neste gang vi skal ha fest skal neppe Nina inviteres.

” I saw Your willy!” En grusom ting å høre for en liten gutt. Spesielt når alle sier det. En dum liten guttespøk kan få uante følger. Naive barn trenger trygge voksne Og det er så fort gjort å gjøre noe dumt. Se filmen her og ta ditt ansvar. Pass på barna dine, og mine, og andres. Ikke vær like lettlurt som barna dine. Fortell dem om respekt for andre, og respekt for seg selv. Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Det er ingen dum tanke. Vi voksne må følge med. Vi må være de som vet og som rettleder. Reklamebyrået Leo Burnett Change i England med art director Lianm Busby og en haug andre har laget denne filmen på oppdrag fra NSPCC. En flott laget film og en tankevekker for mange.

Er du usikker på hva og hvordan og slikt. Denne engelske organisasjonen for hjelp og vern av barn har laget mye bra materiell.

http://www.nspcc.org.uk/

Ja! Jeg er en utro vattnisse. Flyr etter ville og villige damer overalt. Helt frivilling og uten blygsel dro jeg på date med en fyrrig dame. En dame som lett fyrer seg opp og viser seg fra sin verste side. Selv om jeg på en måte visste hva jeg gikk til ble jeg overrasket. Verken datingsiden eller match.com kunne spådd dette. Daten min tok tak i meg og filleristet liv-skiten ut av Berganstøyet mitt. I mangel av sikt tok jeg skiene fatt på Hovden. En liten kilometer til butikken. Selv om jeg hadde hørt at Nina ventet på meg ble jeg en smule blåst vekk. Av og til stoppet hun meg helt. Måtte stålsette meg for ikke helt å hengi meg til hennes temperament. Gudd for ei dame. Og akkurat nå vil hun ha oss her oppe for seg selv. Hovden er isolert. Vi kan ikke kjøre sørover. Vi kan ikke kjøre nordover. Nina har balletak på oss. Håper det var en one-night-stand.

Jeg var så glad i går. Det var min bursdag. Det er nå enda lengre siden jeg ble født.  Og takk mamma og pappa for akkurat det. Takk Geirulv for bursdagshilsen. Og takk Stian for telefonen fra Lucas og Isabella. Og takk Runar for sauebildet. Og takk Wanida og Wenche for de virituelle klemmene. Og Gunnar gav meg blomsterbildet, og Ragnhild gav meg smil. Og takk Supansa og Bjørn og Fredrik som tikket inn på mobilen mens jeg gikk på skitur. Og takk Arild og Lise som husket meg først. Og takk Ole, Janne, Aina, Bjørn Vidar, Torhild, Mikyung, Jan, Terje og Ragnhild som gledet meg på facebook. Takk fetter Finn for hilsen fra Nodeland. Og takk svigerinne Nina for hilsen og nøkkel. Og takk igjen Nina og Hans Petter. For hvilken nøkkel. Til Hovden! Som den snømannen jeg er var det fantastisk å få ta turen til Hovden igjen. En hel uke. Gudd å hvitt. Og i det hvite mørket, med sekk på ryggen,  gikk vi til butikken på silkeføre. Fantastisk. Og min kone gav meg i tillegg en gave som skal fylles med både kyllinglår og historier. En liten stekepanne. Til utebruk. Over et bål oppå et fjell eller inne i en skog. Takk alle sammen. (og takk Simon, som gratulerte meg sist.)

Mange rastløse og forvirrede sjeler har latt seg påvirke av kunstens stilarter. Impresjonisme, pointilisme og surrealisme kombineres med varig svekkede design-evner. Så også for et usystematisk sinn i Treungen. Uten å kjenne vedkommende vil jeg anta at abstrakte kunstneriske uttrykk er viktig i dette hjemmet. Tradisjon og stemning kommer i andre rekke. Det virker som et restlager av fjorårets nyttårsbatterier ble plassert i hagen. Og her snakker vi mengder av eksplosiver med stor sprengkraft. Oppå denne stabelen av mer eller mindre ustabilt fyrverkeri plasseres det som kan krype og gå av lysrekker og falmende julelyspærer. Et differensiert og uharmonisk fargespekter dominerer lysrekkene og vitner om selvvalgt snøblindhet. Etter at kilometervis med lys er lagt oppå sprengstoffet tennes lunta. Et øverdøvende smell senere og vips er all julepynten spredd i hagen. Bare å plugge i kontakten og se;-  Et stykke nonfigurativ abstrakt kunst lyser opp i nattemørket langs riksvei 41. (Samme effekt kan for øvrig oppnås ved å slippe lysrekken fra helikopter fra ca. 3000 meters høyde. De unngår man sprengstoff. )

Det er så mye jeg kan si, men jeg sier det ikke. Det er så mye jeg kan tegne, men jeg tegner det ikke.  Det er så mye jeg kan tro på, men jeg gjør det ikke. Allikevel vil  jeg forsvare retten til de som tegner det jeg ikke tegner. Til å si det jeg ikke sier. Til å tro det jeg ikke tror på. Ytringsfrihet er en bonus vi har her hos oss. Og ytringsfriheten gir meg rett til å uttale meg fritt. Til å si hva jeg vil. Til å rope ut her på bloggen, eller på torvet. Ytringsfriheten gir meg lov vil å offentliggjøre mine meninger. Men den har en begrensning, ytringsfriheten vår. Du kan si hva du vil, men du kan ikke være bevisst injurierende. Og det er viktig. Ytringsfriheten har en høflig begrensning. Du kan ikke uten videre injurie dine medmennesker. For injurie betyr ærekrenkelse, eller fornærmende uttalelse. En avis i Paris provoserte noen som ikke så helheten. Som ikke tror på ytringsfrihet. Som ikke skjønner begrepet Satire. Satiren som førte til massakren i Paris var vår rett til ytringsfrihet. Terroristene  trodde ikke på denne retten og utførte drap og mord.  Satire er en sart ting. Satire må brukes med respekt for mottakeren, og mottakeren må ha respekt for satirikeren. Det er der denne gjensidige respekten slutter at det blir skummelt. Derfor må vi bruke våre hoder. Alle sammen. Snakke opp om, og med, andre. Være våkne og frie og åpne mot fremmede. Som en venn sa på facebook;

“Den beste terrorberedskapen vi kan ha er å ta oss av ungdom som faller utenfor. Det er alltid noe positiv å bygge på hos alle dersom problemer blir tatt tak i tidsnok. Det er vårt felles ansvar å lage det lille mulighetsrommet, gi det lille komplimentet eller møte blikket til de som trenger det for å finne seg et verdig og godt liv. Vi kunne begynt med å fjerne mobbing fullstendig fra samfunnet vårt. Mobbing og isolasjon har ført til mye ondskap.”

En gang i 1974 kjøpte jeg noen fotballkort. Egentlig et resultat av lett påtvunget gruppepress for en som meg,-  egentlig forhodsvis uintressert i fotball. Derimot glad i Bazooka tyggis. Og for å komme til Bazooka tyggis, var en økende stabel fotballkort kun en bivirkning. Jeg tygget meg gjennom sesongen 1974 og 1975. Og bunken med fotballkort vokste. Jeg tygget meg til knallsterke kjever. Min far brukte meg som hekksaks og jeg fikk min mor til å utforske ulike metoder til å fjerne tyggis fra fingre, sofaer, lugg, bukser, øyebryn og kattunger. Tyggisen satt seg fast i luggen bare en gang forresten. Etter denne gangen hadde jeg ikke lugg lenger. Og jeg var ikke alene. I kveldingen når venner møttes i “krysset”, eller på “toeren” i Tretjønn var vi en i øyenfallende gjeng. Vi så ut som en flokk frosker i parringstiden. Store bobler blåstes opp for å imponere kompisene. De ble imponert, men beklageligvis ingen av det motsatte kjønn. På avstand så det ut som det satt 5 gutter med rosa hoder ved Tretjønn. Og på stille sommerkvelder smalt det i tyggisbobler og utpreget smatting hørtes over stille vann. Og fotballkortbunken vokste. Ray Clemence, Kevin Keagan, Alan Hudson og Peter Shilton så dagens lys og måtte tålmodig tåle tyggissmatting uti de små timer. Disse gamle heltene varte lengre enn tyggisene. De har tilbragt mange 10 år i en eske på loftet. Helt til i går. En samler fra Vennesla kjøpte de av meg. Heltene får et nytt liv. Kjeven min har gått tilbake til det normale. Katten med tyggis i pelsen er død. Og jeg sluttet å tygge tyggis etter 1977 sesongen i engelsk fotball.

Du kan spare mye penger på piratkopiering. Vel. Tanken om å spare noen kroner frister, men det kan jo få uante konsekvenser. Kost- nytte effekt må vurderes. Paragrafer og lover i vårt lange rettssystem advarer mot piratkopiering. Opphavsrett og slike saker.  Det er jo rett og slett ikke lov. Du kan jo rett og slett havne i ei rett og slett og i tillegg glatt celle om du piratkopierer. Jeg skjønner ikke vitsen heller. Jeg var innom Pirat Bay, eller GrasHavet som det heter på norsk. Og at oppHavsrett er det samme som grasHavsrett ovrrasket meg stort. Det var det jo slettes ingen penger å spare. Kun mer å bruke. Og hva skal du med ennå mer gjentakelser av “Hiv og Hoi, snart er skatten vår”. Har du barn, eller barnebarn som er smittet av Kaptein Sabeltann viruset er det klokt å vegre seg mot kopiering av pirater. En pirat er mer enn nok. Du bør kanksje til og med ta diverse forholdsregler slik at piraten ikke blir duplisert. Og at du kan spare penger på nettopp slike forholdsregler er hevet over en hver tivil. Begynn tidlig med å skremme barna iført piratkostyme. Gjerne allerde på fødestua. Fremelsk vannskrekk og piratallergier. Få dem tidlig til å bli umiddelbart sjøsjuk i båt. Det finnes så mye lurt som kan gjøres. Og da kan du virkelig spare penger. Ingen kopier. Ingen ekstra pirater. Ingenting piratmas. Det er billig.