Det plager meg av og til å være mann. Enkelte forventninger som kulturelt er plassert på oss nordMENN ser ut til å være urokkelige. Men ikke ubrokkelige. Sykestua på Hovden var overlesset med lyskebrokk- , hoftebrokk- , nakkebrokk-, skulderbrokk- og navlebrokkpasienter i helga som var. Var du mann på Hovden og dum nok til å innrømme det så ble du sent opp på et tak. “Se! – Et tak!- Her må vi ta i et tak slik at vi etter 5 timer faktisk kan se et tak.” Gudd. Siden jeg bodde i en leilighet med traktorskuffet inngangsparti, garasjeportåpner og heis opp til husværet trodde jeg at jeg var utenfor faresonen denne helgen. Men min kone ville det annerledes. Det har seg slik at kvelden før traff jeg en gammel nabo, Lene, og Maya og meg og Lene satt og hygget oss og pratet om all snøen som falt i år. Beklageligvis kom vi inn på temaet snø-måking. Min kone la ut om hvor glad jeg var i slikt og Lene fortalte om all snøen på sin hytteveranda. Det endte opp med at Maya avtalte at vi skulle hjelpe Lene med å skuffe snø. Det vil si meg. Jeg ble sendt av gårde med spade neste dag. Ut av den varme leiligheten og over til nedsnødde Lene. Verandaen var ikke så stor så jeg så lyst på det. . . . . En stund. Helt til det kom en nabo, og en til, og en til, og en til og sistemann hadde med seg en stige. “Vi må skuffe taket!”, sa de i kor, “kan du også hjelpe”, sa de, henvendt til meg. Og jeg kunne jo ikke si nei. Så de neste 3 timene var jeg på et tak til noen jeg ikke kjenner og satset liv og lemmer samtidig som kroppen skrek etter fred og ro og brokken snek seg frem. Vel. Det er jo godt å hjelpe. Og Lene gav meg en klem og kom med betalingen. “Vær så god! her har du en flaske vin til Maya”. Arbeidsfordelingen ser også ut til å ha sine faste spor i yrket Snømåker. Kvinnene organsiserer, og vi menn utfører. Jeg har nå blitt tilhenger av kjønnskvotert snømåking.

Food for Your mood! Jepp. Det føles rett og slett litt luksus, og ikke så helt lite selvtilfredsstillende å gå på ski til restauranten. Med ei uke preget av stiv kuling, stive fingre og umulige kjøreforhold er det godt at FoodForYourMood finnes. Vi trosset motvinden, iførte oss alt vi hadde av Bergans, smurte med rød Swix, presset oss ut ytterdøra og tok i vei. Bort sletta og ned bakken.  Med langrennski og slalombriller som gjensnørte bondepiker fant vi veien helt frem. Ned til Hovden sentrum og det som en gang var Furumo Kafe. Ikke lenger nå. Nå har den blitt til en flott liten restaurant. Akkurat passe stor, og akkurat passe koselig og veldig god service. Og bak skranken, bak døren, finnes det en utmerket kokk. Han fikk vekk smaken av snøen som hadde blåst inn i ører, nese og hals. Den ble erstattet med nytelse og velvære. Min kone hadde fisk og jeg hadde kjøtt. Hun hadde vin, jeg hadde øl. Alt var godt.  Nydelig tilberedt begge deler. Med snøen pistrende utenfor og utsikt til 5 meters brøytefonner koste vi oss i dette lune redet. At vi i tillegg ble nykjent med Lene, en tidligere nabo, var bonus. Ved måltidets slutt var det bare å snøre igjen alt vi fant av lisser og reimer og begi oss ut igjen. I kuling og snø. Men medvinden hjalp oss opp den lange bakken. Det var godt, for vi var mette av god mat og gode inntrykk. Er du på Hovden så besøk FoodForYourMood. Det er rett og slett bare godt, – for alt.

Lag rom for lek! En liten nødvendig påminnelse er på sin plass. Det er så lett å bare la de sitte der. De små. De sitter med nesa i kjermen. Ser på DisneyChannel på TVn eller MineCraft på nettbrettet. I en digital verden kan det være godt å gå analogt i blant. Det er vi voksne som må ta ansvaret. Vi må lage tid til lek for barna. Gå ut. Gå bort. Gå vekk. Det finnes en virkelighet utenfor skjermen som er nærere, rikere, mer helhetlig og styggere og vakrere enn noe av det som finnes i et nettbrett. Få ungene til å forlate skjermen og gjøre noe ekte. Virkeligheten er bedre i virkeligheten. Og ikke bare barna trenger å leke. Du også!

De tre små reklamefilmene er laget av reklamebyrået Zulu Alpha Kilo i Canada med blant andre Art director Grant Cleland bak ideene. Den er så enkel og forståelig at det gjør vondt. Og kunden er en organisasjon ParticipACTION. Hill, hill.

Fin visjon. Deres visjon burde være alles visjon.

Our Vision

Let’s get moving. It’s a simple message ParticipACTION is bringing to Canadians across this country. Moving more is the key to creating a Canada that is happier and healthier. Luckily, we live in a wonderful place where the opportunity to get moving is right at our doorstep, at home, in our local communities, and beyond. We want to change minds about what it means to be physically active. Imagine a country where physical activity is a vital part of every day life, and not one more item to check off a to do list. Our goal is to create a nation where daily physical activity is not only a priority, but also second nature – as natural as child’s play. And it starts with taking time to just move more. Bringing Canadians together and uniting them under the banner of creating a nation where physical activity is a vital part of everyday life – that is the future ParticipACTION envisions. And every step of the way, ParticipACTION will be there for you – we are your partner, your inspiration, your coach who never lets you doubt that you can do it. Come on, Canada. Let’s get moving.

Og vil du allikevel besøke nettsiden så er den her:

http://www.participaction.com/

Ingen blir skuffet, bortsett fra snøen, på Hovden. Vi gikk på ski til butikken i dag også. Med slalombriller og brøytekanter høyere enn oss. Naturen er god som tar oss med på dette. Vi opplever ting vi aldri har gjort før. Vi ser snøen detter. Vi føler vinden blåser. Vi er nervøse for at brøytebilen ikke skal se oss. Vi koser oss inne. Og vi koser oss ute. Vi føler oss som vinterkledde hobitter. Småfolk som vasser rundt i koselandskap. Og mens vi tusler rundt og titter så kommer hyttefolk opp og hyttene er borte. Snøen blir skuffet av skuffede irriterte hyttianere. Hovden ser ut som Hobbsyssel med snø. Det er et eller annet koselig og beroligende med så mye snø.

Det er så koselig med hytte på Hovden. Komme opp, senke skuldrene, fyre i peisen. Sette over kaffen. Det er en sannhet med modifikasjoner nå om dagen. Min venn Jørgen måtte lage tunell til hytta. Hverken koselig eller med senkede skuldre vil jeg anta. Det er høyt og hærlig og heftig på Hovden for tiden. Bygda ligger i Bykle kommune øverst i fargerike Setesdal. Bortsett fra her da,- her er alt hvitt. Vi er 800 meter over havets overflate (heldigvis med fjell i mellom). Akkurat nå er vi 802 meter over havet, og det stiger. For oss som liker å ha beina godt planta på jorda blir det vondt å puste. Det er rett og slett mye snø. Og av typen kvikk-snø. Det ser ut til at hyttene synker ned i den. Og neste år, når vi snakker om snøen som falt i fjor, vil den sannsynligvis ligge der ennå. Ville vakre Hovden. Snøen pakker oss inn så lunt og flott. Og når jeg er så heldig å få låne min bror sitt krypinn her oppe blir alt så lett. Det eneste jeg trenger å passe på er garasjeåpneren. Han har ingen snøfylt parkeringsplass. Han har parkeringskjeller. Han har leilighet. Så flott, så enkelt. En mister kanskje litt “hyttekos” men spør hvilken som helst hytteeier som kommer opp til fredag om hvor stor kos det er. De fleste hyttene er nå i ferd med å synke ned i snøen. Langsomt glir de dypere og dypere ned. Vinduer og dører dekkes til og nærmeste ledige parkeringsplass er i Valle. Nå har jeg vært en uke på Hovden. Og hvilket sted. Det er snakk om forelskelse. Og ikke bare meg. Maya og. Vi er to som digger dette. Gå på ski med sekk på ryggen til butikken. Heldigvis er løypene godt merket! Det er kos. Og i dag er det meldt store nedbørsmengder og sterk vind. Mange hytter forsvinner nok i dag. Men vi blir her litt til. En gammel Mazda har ikke mye lyst på vanskelige kjøreforhold.

En fin sang, fine folk og flott budskap. “Ingen ting skal komme oss i mellom.” I en tid hvor navlen er det mange stirrer på må vi løfte blikket. Flere av oss må bli flinkere til å se hverandre. Ser vi hverandre og bryr vi oss blir vi gladere. En bonus er også at forskere for lenge siden har bevist at positive mennesker er mindre syke, har flere venner og lever lengre. Takk Ole for lenka. Fin.

Les mer om Sara & Arash her:

http://www.nrk.no/sorlandet/sara-og-arash-vil-rasisme-og-fordommer-til-livs-med-ny-lat-1.12056962

https://www.facebook.com/saraogarash?fref=photo

“Jeg skulle ønske vi får masse snø i år, for jeg er så glad i snø”. Det var dette mine venner fikk høre om igjen og om igjen når vinteren nærmet seg. Og jeg ble muttere og muttere dess lengre inn i vinteren vi kom uten at snøen viste seg. En bitte, liten skitur på 5 cm harkjørt slaps oppe på Gautefall var alt jeg hadde hatt før jeg kom til Hovden sist Fredag. “Ah. Snø! Oh herlige Snø. Min hvite himme.” Jeg var lykkelig. Lykkelig uvitende egentlig. Snøen var der jo. Ganske mye faktisk. Og så kom Stormen Nina med mer snø og så kom dagen derpå med ennå litt mer. Og i dag så snør det faktisk veldig mye. Hovden er hvit uansett hvordan man ser på det. Dersom jeg drar 1 kilometer bortover på vidda og graver meg ned et stykke vil jeg finne Kiwi og Rimi. Stolheisen er lagt i tunell og danskene i dvale. Opp, ned, bort, vekk, inn, ut, ned. Alt er hvitt. Skal vi se sola i dag må vi spa oppover. Og skal jeg gå på sik i dag må jeg enten ha plog eller snorkel og smøre både meg og skiene med tålmodighet. Gudd.

Endelig letter vinden. Kun stiv kuling, litt regn og slaps i kastene. Skitur må man ha. Etter slaps og regn kom stiv kuling og snø iblandet hagl. Heldigvis gikk jeg midt i mot så jeg fikk praktisert skin peeling og tarmskyll hver gang jeg åpna kjeften. Hoven; høyt og heftig.

I forgårs var jeg på date med Nina. Det endte med en heidundrandes fest som varte i to dager. Fryktelig dumt gjort. Som vanlig imponerte jeg ikke damene. Ho tok ikke hensyn til meg i det hele tatt og feide meg til side. Akkurat som alle rundt seg. Full a seg selv vrivlet hun rundt på dansegulvet med alle sine attributter ute. Og både jeg og andre hadde nok med å holde oss fast. Hennes selvsentrerte oppførsel fasinerte og irriterte. Folk ravet sanseløse rundt i snøføyka og lyden hennes tok knekken på en hver. Snøen som falt over Farsund passerte Hovden et par minutter etterpå og landa på Østlandet. Det var rett og slett et voldsomt party på fjellet. Og som vanlig etter et skikkelig kalas kommer dagen derpå med hangover og rydding. Skovler og skavler måtte vekk, og noen fant frem noen gamle skispor under alt dette. Og med Femme fatale Nina borte fikk jeg Maya ut. Vi kledde oss godt og fikk en vakker tur. Neste gang vi skal ha fest skal neppe Nina inviteres.