Betydningen av Sporenstreks
Et underlig ord med betydningen akutt, brått, direkte, fluks, fluksens, flyktig, fortere enn svint, i en fei, kortvarig, kvikt, lynkjapt, med det samme, med en gang, momentan, nå, plutselig, på flekken, på rekordtid, på røde rappet, på timen, straks, svint, umiddelbar, uventet, øyeblikkelig .
Men jeg tror alle andre tar feil. Lucas og meg fant meningen med ordet på vei til butikken lørdags morgen. Vi lagde spor som ble til streker i den lille snøen som lå. Derav ordet Spor-i-en-strek som over tid har blitt til sporenstreks. Og det har etter vår enkle mening ingen ting med hastverk å gjøre. Kun med kos og snøtegninger.
Men dessverre. Vi kunne ikke tatt mer feil. Jeg spurte google om betydningen og opprinnelsen til ordet og det var ikke pent.
Ordet kommer fra det tyske ordet spornstreichs, adverbiell genitiv til eldre tysk Spornstreich ‘hugg med ridesporene’. Altså kjøre to skarpe ting, montert på helen av skoen, inn i siden på hesten for at den skal ri fortere.
Selv om jeg nå vet betydningen og opprinnelsen vil jeg klamre meg til min og Lucas tolkning.
Prinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.
Darwins lære om artenes opprinnelse tror jeg på. I alle fall noe av det. For jeg er helt overbevist om at i alle fall tre av oss stammer fra apene. Mine barnebarn kaller et av disse tre individene for bestefar. På Evje falt Darwins pusle-brikker på plass. Hos Tim Davis i Troll Aktiv satte de opprinnelige urinnstinktene inn. Klatring på både høyt og lavt nivå helt samtidig. Lysten til å klatre og krible og skjelve og frykte kom sigende inn. Motstridene nok gikk jeg tilbake til røttene ved å klatre opp i trærne. Med meg hadde jeg to fryktløse lav-vekts barnebarn. Ufattelig gøy å se hvor dristige disse små er. Ei 8 år gammel jente står alene igjen på en plattform og må hoppe alene ut i en 100 meters zip-line tur. Hun imponerte i alle fall meg. Vi var godt sikra hele veien. Fullt klatreskog utstyr. Ikledd seler som fikk bestefar til å se ut som en surra svinesteik tok vi turen opp i tretoppene. Det var rett og slett moro. Nede på bakken gikk Maya og passa på en tre-åring. Treåringen var fotograf for dagen og ropte hele tiden opp til oss at vi måtte smile for fotografen. Akkurat det var litt vanskelig noen ganger. Dinglende 10 meter over hyttetak og stubber.
Kanskje en middag i sentrum eller en viltbuffet på Fjellstoga. Muligens litt shopping i butikker hvor alt er litt mer eksotisk og alt er litt mer dyrt. Og heldigvis er min bror mer glad i Hoven enn meg. Og uten hans kjærlighet for Hovden hadde ikke vi vært så glade i Hovden. For min bror og hans kone har husvære på Hovden. De har en stue med utsikten på bildet over her. Og denne utsikten får vi låne av og til, sommer som vinter. Utsikten utover Hovden er vakker, og Otra er bare 10 meter fra døra.
Det var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.
! 