Det sies at det er i enden av regnbuen skatten ligger. Denne gangen var det i starten. Lucas er en utforsker og det er gull verd. Egentlig var dette en jobbe-dag. Han skulle høytrykks-spyle båten som var dradd på land. Og en liten stund var lufta fyllt av skrekkslagne blåskjellunger og furutrærne oversvømt av grønske fra skroget. Men det systematiske er ikke alltid for han. Ikke i dag. Etter hvert ble det  tilfeldig høytrykks-spyling av de nærliggende omgivelsene. Av og til spylte han der han skulle. Av og til ble jeg blaut.

Av og til lagde han en vakker regnbue.

Falkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

her finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

Vi var tre lakeier. Jeg var sporfinner og veiviser. Isabella var Admiral og altmuligmann. Lucas var Hoffnarr. Dronninga ble oppvarta og geleida og plaga fra parkeringsplassen ved frivillighetens hus. Videre langs kjærlighetsstien bak sykehuset og opp bakkene til Bånetjønn. Langs dette vannets bredder ble hun ytterligere traktert og mast på. Opp de bratte trappene fra Bånetjønn holdt tjenerskapet stort sett kjeft. Mangelen på oksygen sørget for det. Men det tok seg opp igjen på toppen i det vi beveget oss inn i alle stiers land. Vi måtte lete lenge etter et tre som ikke hadde rødt, blått eller hvitt merke på. Og min vesle lokasjonstjeneste på mobilen var mer forvirra enn meg. Men dronningens stab gir ikke opp så lett. Ved å følge det berømte blåbærsporet fant vi veien oppover og oppover. Hellestønutens fantastiske utsikt lokket. Men før vi nådde så langt havnet dronninga nok en gang på bærtur. Og hoffnarren lagde bomstasjoner for hver 3dje meter hvor avgiften kom opp i hele 9 blåbær. For dronningas del var det ikke bare blodet som var blått når vi kom til toppen. Tenner, fingre og barnebarn hadde tatt farge av tilfeldighetenes omgivelser. Ei furu fungerte som rasteplass og en fjellnabb som kjeks og saftbord. Vi hadde et måltid ei dronning verdig. Og Hellestønuten kan anbefales. Fin tur om du havner på den rette stien.

Det var noen og førti år siden sist at jeg stupte fra fireren på toeren i Tretjønn.  Lenge siden men kort siden, det føltes hjemme. Jeg kjente igjen de samme trinnene i fjellet. Samme trærne. Samme busken.  Kriblingen ved å løpe ned den bratte stien til “toeren”. Snuble i ei rot. Toeren var den perfekte badeplassen for oss gutter med vann i blikket. Fra vi fikk lov til å bade alene var vi der. Kjell, Knut, Harald, Sverre, Frank, Bent og en haug andre. Vi var på Toeren. Der hoppet vi fra treeren, en hylle i fjellet. Der hoppet vi fra fireren, toppen av fjellet. Senere hoppet vi fra syveren, hvor vi unngikk trestammene som stod opp fra bunnen. Vi hadde tikken i vannet og tok stadig nye undervannsoppholdsrekorder. Vi svømte under vann til skjæret og tilbake igjen. Og rett før vi drukna etter 6-7 att og fram turer stakk vi hodet opp og fylte lungene med luft. Vi tøffa oss for jentene ved å stupe over busken i håp om at vi ikke skulle skrape magen da det var litt for grunt der vi landa. Vi hoppa fra furua som stod langs vannet. Det underlige er at den furua står der ennå. Ikke større, ikke høyere, bare litt kraftigere. Jeg vet ikke om jentene lot seg imponere. Jeg var for flau til å spørre. Vi satt under store håndklær og rista så mye av kulde at vi ble varme og måtte uti igjen. Vi bada til det ble mørkt. Av og til kom en av foreldrene våre og sa at det var på tide å komme hjem og legge seg. Og mamma sjekka alltid om det hadde begynt å vokse svømmehud mellom tær og fingre.

I går kom alt dette tilbake. Jeg hoppa fra treeren og fireren på toeren  sammen med noen som var like gamle som jeg var en gang.

Vennesla kan det med å overraske og behage. Dovne sommergjester ble fraktet ut av døsen og inn i en Toyota med 40 grader innabors. 80 grader på panseret. Vi kjørte langs Otra så langt vi kom. På Grovane kraftstasjon steg vi ut i 26 graders luft. I denne luften vandret vi i Tømmerrennas lengde. Temperaturen steg noen grader inne i skogen. Vi tasset helt opp til tunellen.  Her forlot vi vår smale sti og gikk ned i elveleiet. Mange skilt stod der. De oppfordret oss til å løpe foran vannet om det kom mye. Akkurat der må jeg bestride myndighetene. Tror heller jeg hadde løpt til siden og opp i tømmerrenna igjen. Men det kom ikke mye vann. Det kom akkurat nok. I kulper og små fosser hoppet vi og veltet vi og 24 graders Otra-vann omsluttet min kobbeaktige kropp. De andre badet også. Alle sammen. Vi var en stund over alt. Noen vil nok se likheter med en altfor barnerik sekt, men det var nok heller meg som så dobbelt og tredobbelt og firedobbelt i den kokende varmen. Og mens jeg gikk over og under vann og lagde underlige men vakre små varder badet alle mine medsammensvorne ennå mer. Takk Vennesla.

PS. På turen hjem holdt vår lånte Toyota stasjonsvogn sånn ca 60 grader