Oh hildrande du. Det er sommer, sommer, sommer, sommer. I år sliter de som vil holde Norge hvitt. Det finnes vel ingen solfaktor høy nok for denne gruppen. De holder seg nok innendørs. Men for alle oss andre er dette en virkelig uvirkelig sanseopplevelse. Smaken og følelsen og lyden av sommer er rundt oss. Gleden er stor og gjestene mange. Naturen er på vår side i år. Takk.
Maya satt ut garnet i går. Eller for å si det på ein annan måte sa hun at hun skulle sette ut garnet i går. I realiteten betyr det at jeg satte ut garnet i går. Jeg klatra opp i vår vakre uttaforhyttafurua med både over- og underlivet som innsats. Gammal kall opp i høye trær burde vært forbudt. Hvor var verneombudet og arbeidstilsynet når jeg mest trengte dem. Men hun fikk det til; Maya. Hun fikk satt opp garnfella i den gamle furua. Hun fikk meg til å sette opp garnfella i den gamle furua. Og så var det bare å vente. Koke seg en kopp kaffe og roe ned. Tålmodig sittede og vente på at intetanende slektninger fra nord skulle havne i fella. Timene gikk. Et par ganger trodde vi at vi hadde napp, men så var både toget og bussen forsinka. Vi erfarte at tålmodighet lønner seg. For til slutt så vi på tauene og på øredobbene at noe hadde skjedd. Vi fikk vi fangst i fella. Og hvilken fin fangst. Både de og vi sprella av glede. Nå kan vi se fram til mange fine måltider. Og det sammen med Rory, Ingeborg, Oda, Markus, Ragnhild, Silje og knøtten Anton. Slike familiefeller kan anbefales.
I et øyeblikks barnløshet (barnebarna er i Thailand) benyttet vi sjansen til litt voksentid. Våre langtidsvenner Ole og Mikyung og langtidsfamilefetter Børge med kone beærte oss med bryggebesøk. Ut av kjøleskapet kom det røde små overprisa rægår og overprisa øl av den leskende sorten. En svalende bris av hvitvin smøg seg over bordet. Og gudd det var godt. Det ble en trivelig aften uten trivialiteter med lunger fylt av sjøluft og ører proppet med måkeskravling. Solen gav oss varme og lys helt til den gikk ned. Litt senere gikk gjestene hjem. Oppvasken neste dag bar vitner om en vellykket aften.
Takk for besøket.
Det finnes en beroligende glede ved å ikke vite . 
Å sitte slik stille, – lenge, å undre seg. Bare se og undre. Gleden ved å ikke vite, bare undre. Det er så deilig å gjøre det selv. Det er så flott å se barnebarnet gjøre det. Sitte ned alene og lure på noe. La seg fascinere av bittesmå levende vesener. Mens vi voksne saumfarte sandbunnen etter hjerteskjell satt Lucas og undret seg over et annet liv. Livet til en liten skapning inni huset til en forhenværende snegle. Livet til eremittkrepsen er helt klart noe å undre seg over. Denne lille skapningen med de fryktinngytende klørne. Den med det perfekte ugjennomtrengelige skallet. Helt til den må bytte bolig. Etter hvert kom en onkel bort og hjalp undringens tanker på rette veier før de begynte å undre seg videre sammen. Fint.
Og hjerteskjell fant vi masse av.
Alt hva en jentevenn kan få en gutt til å gjøre. “Det ække kalt!” kommer det hakkende fra vannet der ute. Kjevene høres ut som kompressorborene ved Varoddbroa. “Æ vil hoppe ei gang te”, sier han med en hudfarge som minner om isbiter fra Svartisen. “Har du hørt om koldbrann, gutten min.” svarer jeg. Men for sent. Han og hans jenteklassevenn er allerede utenfor bryggekanten på vei mot en vannflate som innebærer et temperaturskille jeg frykter. Og slik holdt de på til de ikke lenger kunne redegjøre for noen ting. Til slutt måtte jeg legge de inn i mikroen. Full styrke i 7 minutter. Det hjalp.
“Skal vi bade mer?” spurte han i det han var ferdigtint.
Impress chicks.
And ACTION! Fuktig og blaudis. Tarmskylt og vasstrukken. Vannbåren moro. En dag med litt regn er ingen hindring for å ha det gøy. Med lillesøster som regissør inntok storebror rollen som tankeskyllernes mester. Om igjen, og om igjen lot han seg selv og sitt ansikt motta vannets svalende rakettstråle. Hvorfor han gjorde det vet ingen helt sikkert. Men som hovedrolleinnhaver må en jo av og til ofre en del og tåle mye for at filmen skal virke overbevisende.
And ACTION! Fuktig og blaudis. Tarmskylt og vasstrukken. Vannbåren moro. En dag med litt regn er ingen hindring for å ha det gøy. Med lillesøster som regissør inntok storebror rollen som tankeskyllernes mester. Om igjen, og om igjen lot han seg selv og sitt ansikt motta vannets svalende rakettstråle. Hvorfor han gjorde det vet ingen helt sikkert. Men som hovedrolleinnhaver må en jo av og til ofre en del og tåle mye for at filmen skal virke overbevisende.
Ja vi stjeler. Men vi er ærlige om det. Og vi spør alltid. “Er det greit at vi stjeler”. Smilende sier de uniformskledde alltid ja. For vi stjeler fra de rike og gir til de uten penger. Vi raider faktisk brødkuttemaskinene på Coop og Meny. Av og til Kiwi. Det hender til og med at vi ikke stjeler, men kjøper en First Price kneip til 7.90. For Maya venter alltid gjester. Hver dag. Det er de tobente med vinger hun trakterer etter beste evne. De kommer hver morgen. Hver formiddag. Til lunsj. Kl 14.00 og stort sett alltid ellers. De har kommet flere år på rad. Vi kaller dem for Kongen og Dronninga. De sitter utenfor vårt lille kjøkkenvindu og piper sårt. Mat, mat, mat roper de. Og de smiler sine nebbete smil når vinduet går opp og Maya sier; “God Morgen.”
Badestigen er helt ny. Ble montert i går og kun testet av en eldgammel hvit mann iført shorts. Den ble montert på siden av vårt lokale hoppeslott; brygga. Den ble testa av barneføtter og voksenføtter før vi lagde middag. For vi lagde vår-ruller i går. Egentlig meningsløs mat siden sommeren allerede har begynt. “Vår-ruller er best om våren”, sa jeg. Kommentaren ble møtt med blikk tommere enn mitt. Og vår-rullene skulle være heimelaga. Vel, de endte opp med å bli hyttelaga. Supansa styrte oppskriften. Vi andre var kjøkkenassistenter. “Hvorfor ikke heller et par Grandis ?”, spurte jeg. Tomme blikk igjen. Vel, etter hvert skjønte jeg vår-rullenes magi. Det er ikke selve måltidet som er det viktigste, det er veien dit. Maya hadde handla inn i går. Stian bar all maten. Jeg pakka ut. Og snart sto vi fire stykker på et 2 m2 kjøkken og skravla og skrelte grønnsaker. Vi satt snart etter på brygga og snitta kål og raspa gulrøtter og finsnitta bambus-skudd. Så var vi oppe i hytta igjen og wokka alt det grønne. Etterpå gikk vi barbent ned til brygga igjen og satt sammen mens vi satt sammen vårrullene. En etter en etter en. Hele tiden mens vi smilte og lo. Barnebarna og ei innlånt bikkje løp lekende lett rundt. Det tok noen timer å lage dette. Fine timer. Ikke noe stress, bare tid. Et det dette som er slowfood? Vi tok oss tid. Den tiden det tok. Jeg som ville ha Grandis, tok feil. Jeg er et kålhue. Vår-ruller er gode selv i juni. Etterpå testa vi alle badestigen på hoppeslottet igjen. Den holdt ennå. Til og med for en vårrullmett bestefar.
Kjære familie i sør. Takk for en fantastisk dag på hytta. Kjære familie i Nord. Dette var egentlig ikke noen funfact, bare en sadfact. Kom ned nå!. Vi unner selv ikke dere dette. Skadefryd er som kjent den eneste sanne glede, men dette er ikke noe greit. Langtidsvarselet forteller oss at dere har det hardt og kaldt. På onsdag er det forventet at dere har det 20 grader kaldere på land enn vi har i sjøen. Selv om dere takler røft klima bedre enn oss blaudfiser fra sør så unner jeg dere ikke dette. Dere har tidligere søkt om oppholdstillatelse her hos oss i juli og fått den godkjent for ønsket tidsrom. Vi har nå gleden av å informere dere der oppe i Troms, i Øverbygd at oppholdstillatelsen er utvidet i begge ender. Den gjelder fra nå, dags dato og til dere reiser igjen. Dere har varslet tidligere at dere kommer og asyl er innvilget for alle sammen på grunn av familiegjenforening. Og vi gleder oss. Det er ingen garantier i været om dagen, men vi krysser fingrene for at varmen og gleden holder seg.
Vi har ingen føringer lagt til i papirene. Men visse enkle forholdsregler bør tas.
Badetøy og solfaktor 90.
Og skadefryd er jo litt gøy.
! 