Det er godt å være onkel. Det er godt å være meg. Til sammen er de bare litt eldre enn meg disse her. Ikke trestammen, men de oppå. Jeg er onkel til 2, bestefar til en og venn med en. Jeg håper jeg er som en onkel skal være. Snill og tullete. Alvorlig og rettferdig. Jeg vil alltid være her for min familie. Og jeg håper de alltid vil være der for meg. Det er noe befriende lettvint med det å være onkel. Et nullansvarsforhold fylt av ansvar. Det er en tillitserklæring uten sidestykke at besøk fra nieser og nevøer kommer. År etter år. Og de påstår de gleder seg hver gang til de kommer. I alle fall gjør jeg det. Mye. De velger det selv. Og selv om det muligens er tante Maya som trekker mest så håper jeg at jeg er med i tankene. En onkel kan tulle mer enn foreldrene. Jeg kan sette andre krav enn foreldrene. Jeg kan be de gjøre ting uten at de reagerer som hormonfylte bomber med splinten ute. Jeg er ufarlig men farlig på et vis. Hemninger di ikke har hjemme har de her. Og her har de ikke hemninger som de har hjemme. Som onkel kan jeg være teit klovn, streng arbeidsleder og personlig terapeut i en og samme skikkelse. På en trestamme ved Ålefjær fant jeg ut når jeg ble født. Treet var eldre enn meg med mer erfaring. Men jeg har litt jeg og. Jeg og treet har levd samtidig på denne jord en god stund. Vi har hatt gode år og magre år. Vi har lært litt. Oppå alle disse årene stod denne dagen to av mine tre nieser som akkurat nå er på besøk. Jeg håper jeg kan være like solid som dette treet for dem. Og håper de kommer igjen. For det er godt å være onkel Tomm.

 

 

 

 

 

 

Jeg går og smiler og tenker på en dag som var. Samtidig rydder jeg litt på det flat-trampa gresset foran hytta. På benken jeg flytter på satt Kent og Stig. Kent ser jeg ofte, Stig var det mange år siden. Og i stolen jeg akkurat bar ned til brygga satt Merete. Hun hadde med seg hjemmelaget himmelsk kake. Og til Maya og meg gav hun Plumsauce og Chutney da hun kom sammen med Paul. I stolen ved siden av satt Birger fra Grovika og hørte Pauls “Story about the Penguins”. Og Tequillaflasken Stian hadde med lå på bakken. Jeg la den i tomgodskurven.  Innholdet er kanskje borte fra flasken, men jeg antar det lever videre i enkelte kropper. Ganske lenge. I kurven ligger også vinflasker, brusflasker, bokser og svekkede minner. Det er restene etter en fin-fin kveld sammen med venner jeg rydder vekk. Vi ble mange tilslutt. Og vinden som forsøkte å ødelegge festen klarte Maya å lure. Brygga som jeg hadde kledd til fest ble forlatt da alle gjestene var kommet. Gjestearbeidere ble satt i sving. Festen ble flyttet til wanne-be-plenen foran hytta. Den eneste som ikke ble med opp var vinden. Og Siv og Monica beviste nok en gang at ekte kokekunst er en kunst. Et mesterverk av en italienskinspirert maritim pastavariant ble tiljublet av alle som var der. En skjellsettende opplevese. Latter, god stemning og kos overdøvde måkenes gledeshyl når middagsrestene ble spredd ut over svabergene. Mikyung ble nesten spist hun også. Ikke av mygg men av måker. Og mens jeg poserte på fjellet med en niese satt nevøer, venner, kusiner, flere nieser og onkler og ennå flere venner og barn og koste trygt inn i natten. Grillen jeg snart skal trille ned til sin faste plass vartet opp med et sprakende bål den kvelden. Det flakkende lyset fra flammene varte helt til det slukket og de siste dro hjem. Takk alle sammen. Takk for laget Maya og Stian og Markus og Oda og Ragnhild og Rory og Gunnar og Siv og Monika og Paul og Merete og Ole og Mikyung og Birger og Helge og Marit og Kent og Stig og Elise og Marianne og Alan og meg selv.

 

Vi er til å stole på. Vi har strandstoler. Vi har campingstoler. Vi har liggestoler. Vi har hengestoler. Vi har fluktstoler. Vi har aerondeck stol. Vi har sittestoler. Underlagskremer, overlagskremer, tannkremer og liggeunderlag. Sommerkjoler og båtmotorer. Solfaktorer og  andre påvirkende saker. Jeg sitter litt for meg selv og tenker på det jeg ser. Det er slett ikke alltid tilfelle i følge min kone. Men her ser jeg flere sider av samme sak, samtidig som jeg har gode tanker. Jeg ser en haug med personligheter som frivillig oppsøker hyttas ro og fred som plutselig ikke er der lenger når de kommer. Men så er den der allikevel på en underlig måte. Roen og freden i helt vill samklang med storfamilien. Enkelte finner en krok og ser inn i mobilen. Hengekøya fylles av Runar og hans bok. Andre bøker finnes frem og salater lages. Uteområdet på hytta er plutselig full av sommerfamilie. Hver enkelt har sin opplevelse av å være her.  Hver av oss har vår opplevelse av det å være sammen. Det er like mange opplevelser som det er mennesker. Og i dag var det ekstra mange opplevelser. Og siden ingen takket for seg og gikk en annen vei håper jeg de alle tenker godt om sitteplassene våre og der de står. De er til å stole på. Og når alle gjestene var gått og mørket var kommet senket stillheten seg over Maya på brygga. Boklampe på bordet og bok i handa. Og der ut av halvmørket kom det ei som var frivilling gjenglemt. Ragnhild ble igjen og og skal se TV i stua og sove i sjøbua og spise frokost i vannkanten. Er ikke sommeren fin.

En gjest er reist til bake til Oslo. En ny en kom i går fra Nord-Norge. Og i dag kommer fem til.

 

Underlig ord, men forståelig. Sulamitten er en god betegnelse på hva som skjedde i går. To par var allerede kommet da bussen fra Oslo stoppet ved Håneskrysset. Ut velta det 5 gode klemmer. Gode klemmer fra 1 mor 3 døtre og en far. Da var de her. Hele familien Sulamitten. 9 stk. sommergjester er i min verden det nærmeste du kommer en bønsj,en hurv, alle sammen, en sulamitt, en flokk, rubbel og bit, en skog, “more than a handfull”, virvar og klemmefest. Kaos og kofferter regjerte logistikkhelvete som fulgte de neste timene. Men da de timene var ferdig stilte en fastboende svoger med niese opp. Langbord i hagen og en grill som dekker flere kvadratmeter. Kjøtt og snadder og flere klemmer inni mellom Mayas potetsalat og historier fra syd og nord. Det ble en fin, fin kveld med sulamitten. Og når solen allerede hadde vært borte noen timer ble to av de fra bussen med til hytta. De sovna i sjøbua til lyden fra sjøstjerner og blåskjell ispedd ett og annet måke-klynk. På plass er sulamittgjengen og 2 uker med koselig kaos venter.

Når dette er sagt fant jeg ut at sulamitten kanskje allikevel ikke er en dekkende betegnelse. De er tross alt nordlenninga og ordet sulamitten kommer fra gammel kristen tid:

Sulamitt kommer  fra Bibelens verden. I Høysangen, leser vi om to anonyme elskere. I det sjette kapitlet får vi vite kvinnens identitet: “Snu deg, snu deg, du jente fra Sjulam!” (vers 13). I den eldre norske oversettelsen (fra 1930) leser vi “Vend om, vend om, Sulammit!”. Og herfra har vi ordet.
Høysangens romanse ble tidlig tolket som en allegori på forholdet mellom Gud og Israel. 

Med denne bakgrunnskunnskapen er det lettere å forstå vår bruk av ordet. Sulamitt ble først et synonym for kristen, deretter hele sulamitten for hele menigheten.

Fri – Ferie – Familie på vei.  Vettskremt! Jeg har nordlendinger i familien min. Det i seg selv er jo en grunn til å være vettskremt for en salig søring. Familien fra nord består av en hel haug med gale folk. Kona mi er fra nord. Og hun har en bror med 5 unger. Han klarte ikke helt å stoppe. Og når solen kommer og svabergene blir varme så kommer de ned til oss. Familien kommer. Det er med en slags nervøs glede at jeg er vettskremt. Familien er fin og god og vakker og de kommer nesten hvert år. Allikevel er jeg vettskremt. For jeg er jo egentlig en underlig alenemann og introvert og stille og sjenert og graver meg ofte ned i tide. Og i dag kommer de. 5 stk. med bussen fra Oslo + en medbragt. En av døtrene har kjæreste. Og allerede har fortroppene kommet. De to eldste. De også med medbragt.  Så da er de 10 stk. TI. De bor i huset vårt og hos en annen bror som her bor. Vi bor på hytta. Jeg er vettsprengt men samtidig hoppende stille yr av glede. For en god dose nord er godt for meg her sør. De kommer med seg selv og det er det jeg liker. Ekte folk slik folk skal være. De får mitt hode opp av sanden og sprer virkelighet. Det liker jeg. Og det er med undring jeg venter på dem. Jeg gleder meg. Er det virkelig mulig å være så vettskremt og glede seg samtidig.

 

 

Begge var ekstra fine denne dagen. Både Maya og fiskebrygga. Det var retten og sletten en usedvanlig fin dag på bryggekanten i Kristiansand. Det hadde seg slik at gode venner og vi skulle ha en matbit en dag.  Tirsdagen ble valgt og da solen varmet og vinden hadde blåst vekk tenkte vi akkurat synkront med resten av byen; “I dag drar vi på Fiskebrygga!” Og det var slik det ble. Alle kom. Like etter jobb tuslet jeg ned for å fine et bord på solsiden av kanalen. Det var allerede venteliste men jeg var i alle fall ikke den siste. Bordet ble besatt og venner og Maya kom. Og det kom noen flere. Tusenvis til slutt. En liten scene med et band dro i gang gamle powerballader, og siden vi er på Sørlandet så kunne alle etter hvert gå tørrskodd fra kai til kai. Noen var bedekket, mens andre satt på kaikanten. Vi satt i stolen i en sol som aldri gav opp denne kvelden. Hodene kokte og Vin og mat ble nytt hos Bølgen og Moi. Midt inne tupperwarebåtansamlingen fant vi også en venn i ei tresjekte. Det var mange lykkelige mennesker samlet på Fiskebrygga i Kristiansand denne kvelden. Og Maya og meg og Ole og Mikyung var blant dem.