Vi sørlendinger får gjester. Sånneddebare. Vi bor jo her langs smeigekysten. Med sol og strender og forlokkende svaberg og smektende måkeskrik. Og hjemme hos oss er det i hvertfall slik. Hvert år kommer det trekkfolk fra øst og nord. Hjertelig velkomne er de fleste også. Men av og til ringer det på noen 7-menninger, eller klassekamerater fra en skole du aldri skulle gått på. ” Så fint å se dere. – det var lenge siden”, sier de. Vi svarer ikke. “Det er fullt på campen, kan vi overnatte hos dere”, spør de. Høflige er vi jo, vi søringan, så vi sier ja og håper de ikke blir lenge. Men det blir de.

Jeg fant løsningen. I fjor kjøpte jeg “Drømmen Sovesofa” hos Møbelringen. De første gjestene flyttet ned på gulvet første natten. Neste gjest sov ikke hele natten. Tredje gang noen brukte den, la de seg også ned på gulvet. Tenk det, de foretrekker gulvet fremfor en sovesofa. Siden har vi proppet den med madrasser for de vi kjenner og tatt de vekk for de vi ikke kjenner.

Jeg klagde til Møbelringen. “Det er slik den er lagd”, sa de, og tilbød ingen retur eller avslag.  “En sovesofa som ingen klarer å sove i er vel en feilvare”, påpekte jeg. “Nei, den skal være slik”, fastholdt de. Drømmen sovesofa ble rett og slett et mareritt.

Så dersom du ikke vil at gjestene skal bli. Invester i en sovesofa fra Møbelringen.

http://www.mobelringen.no/kolleksjon/produkter/soverom/sovesofa/nb

De må jo vannes disse frøene. De unge spirene som skal blomstre og bli til noe. Og her en dag når det pøste ned fikk jeg hjelp av Lucas. Den lille, gode, iherdige hjelperen. Vi grov og vi spadde og satt ned alt mulig av planter og frø. Mye var kommet etter et raid i mine foreldres vakre blomster bed på Gimlekollen. “Vanne meg og,” pep det fra nedenfor. “Hva?”, sa jeg. “Vanne meg og, bestefar!” pep det nok en gang. “Okei”, sa jeg. Og som sagt så gjort. Jeg vannet poden.

Aldri tung å be når en unge kan plages.

Jeg har tenkt mye på stedsans i det siste. Kvinner vs. menn. Er det noen forskjell? Enkelt svar egentlig. Kvinner har selektiv stedsans. Eller flaks som det ofte kalles. Noen kaller det til og med blaff. Menn, på den annen side, har det medfødt. Tenk om det kun var kvinnelige kapteiner. Hvilken fornøylig ting det da hadde vært å dra på cruise. Random opplevelser på rad og rekke. Jeg tok en buss en dag, med en kvinnelig sjåfør. Artig løypevalg, for å sei det slik. Men jeg kom fram. Er det egentlig mulig å tenke tanken at en kvinne er kaptein på et Stand By skip i Nordsjøen. Neppe.

Hva om en platform skal taues til havs? Hva om en platform skal taues til havs, samtidig som det er gode tilbud på Nille. 70% på ting du ikke trenger! Milliardene i statskassa hadde ikke vært der etter mine utregninger.

Men det er jo mulig jeg tar feil.

Ærlighet varer lengst for noen. Og sannheten bør jo frem. Av og til vanskelig det der. Og er man av sin kone først forledet inn i et shoppingsenter er det vanskelig å være ærlig. “Skal vi gå på Lindex eller Helsekostbutikken?” spør hun dipolmatisk. Akkurat som det er et valg. Vi tør ikke gi det svaret vi vil. Vi har det på tunga, men vi tør ikke si det. Utrolig vanskelig å foreslå ClasOhlson. Som medlem av manneslekten og ingenting å bevise lenger tar jeg bladet fra munnen. På vegne av alle gifte menn viser jeg nå frem drømmeløypa på Sørlands-senteret. Sånn er det bare. Kvinner forstår det ikke og har heller ingen interesse av å forstå det. Sånn er det bare. ClasOhlson ruler. Clas Ohlson eier! Hvilken kvinne sier noen gang til sin mann: “Kan ikke du stikke ned på ClasOhlson, mens jeg ser på noen klær og litt helsekost.” Hvilken annen forretning selger for eksempel et praktisk lokk til ølbokser slik at bier ikke skal komm ned i dem. Det er billig, flott, idiotisk og totalt unyttig. Akkurat sånn æ lier det.  ClasOhlson i mitt hjerte.

http://www.clasohlson.no/Product/Product.aspx?id=159377701

Okei. Kvinner har en egen retningssans under planlagte og annonsestyrte handleturer. På den annen side har de en helt anderledes  retningssans på tilfeldige senterbesøk. Som en duracell-kanin beveger de seg hvileløst rundt. Ikke på jakt etter noenting, men sulten på alt. “Skal vi til høyre?” “Skal vi til venstre?” “Rett frem?” “Tilbake, opp eller ned?” Dette er forsiktig antydende og spørrende ord som varsomt angir ønsket retning fra mannens side, men er helt uten mening for en udedikert handlekvinne. Fast bestemt på å ikke finne noe i det hele tatt. Sett en GPS på et slikt hvileløst vesen og du får et kart som her. Random retningsans. Ubestemmelig mål og mening.

Retningssans: Type B.

Det hevdes at kvinner har dårligere stedsans enn oss menn. Muligens rett, eller muligens feil. Hvem er jeg til å dømme. Men man kan da iakkta. Og, ja og,  jeg har registrert at kvinner har særdeles god stedsans. Faktisk en velutviklet stedsans. En slik GÅ RETT PÅ stedsans. Men den er områdespesifikk. Funker ikke over alt. Men ta for eksempel  Sørlandssenteret. Tilbud som få vet hvor er, og aldri har blitt annonsert, kan en dreven kvinne gå raka vegen til. Det er akkurat som et eget lite shoppingkompass peker dem i korrekt retning. De viker for ingenting. Tar ingen snarveier. Stopper ikke ved telekiosken for å se på den siste dubbeditten eller sjekke ut en pizzasliza på Peppes. Selv ikke en tur nedom ClasOhlson kan friste.

Nei , stedsansen er upåklagelig innenfor shoppingsentrenes fire vegger. Selvom den går i alle retniger er den der. Og da er det fastslått, kvinner har god stedsans. . . . . . . . . innendørs.

Type A stedsans.