Oljebransjen sliter og er hardt presset om dagen. Igjen. Færre og færre kjøper produktene deres. Viruset har gjort oss landfaste og stedegne. Vi verken flyr eller cruiser. Vi sliter mens naturen smiler.  Flere av mine venner i olljebransjen står uten jobb og lyset i enden av tunellen er langt, langt borte. Nesten som olja,- helsvart. Men det finnes lyspunkt. Heldigvis. Når store konsern sliter er tiden inne for omstilling. Vri hjerncellene til det ytterste. Nye innovative markeder må utforskes og alle de kloke hodene må legges i bløt over natten. Nye impulser og nye ideer implementeres og kanskje nye spirer dukker opp. Svarte fingre kan nå bli grønne. Og det skal ikke alltid så mye til. Bare en liten ring over A-en og det åpner seg opp en helt ny øko-verden for en teknologisk bedrift som Aker. Fra å hente opp omdannede planterester som har ligget under havbunnen i millioner av år kan de nå starte utvikling av det som skal bli til olje om noen millioner år. Åker Solutions er en god ide. Bruk all brilliansen til dyktige ingeniører og start den grønne omstillingen. Kanskje jeg nå har sådd et frø til noe annet enn koriander, bladpersille, purre og salat?

Kommunikasjon på et lavt, lavt nivå. Jeg har muligens møtt en ny sjelevenn. Som liten leste jeg Donald Duck. Den lettlurte tøffe anda i Andeby. Han var kanskje ikke den smarteste, men han var alltid optimistisk og kunne diverse saker og ting. Han var av og til tesnakkanes.

Nå har jeg møtt ender i den virkelige verdenen. Virkelige fjærkledde ender. Sønnen min har investert i to ender. De vralter rundt i hagen hans og napper i alt de ser. De ble anskaffet for å rense plenen og tilliggende områder for brunsnegler. Den oppgaven mestrer de til fulle. Brunsneglene forsvinner og det er igjen mulig å løpe barbeint i gresset uten å få en knust brunsnegle presset opp mellom tærne.

Jeg satt meg ned på plenen for å se om ender kan koses med, kløs og klappes. Med tomme øyne kom de bort og kikket på meg. Målte meg opp og ned. Koselig tenkte jeg. Men så begynte de å nappe og bite. De hakket på skoene, på buksa, på hendene og over alt hvor de kom til. De lot seg ikke affisere av mine forsøk på å klappe og klø dem bak øret. De fortsatte med sin biting og napping helt til jeg gikk vekk.

Enkle hoder til enkle oppgaver.

Akkurat som meg.

SNEKKERPOLITUR, SYMASKINOLJE, LUFTLAKK OG VANNGLASS? Det lå en jernvare- og malerforretning i Dronningensgate i Kristiansand. Edvard Hansen grunnla i 1892 Edv. Hansens som siden ble Edv. Hansens Eftf. Og jeg tror de etterfølger hverandre den dag i dag hos Hansen og Co. Men det var etter forretningen i Dronningensgate jeg fant noen tidsvitnelapper i huset etter mine foreldre. Min far var arbeidsom og flink med treverk og besøkte ofte denne forretningen for tips og råd og smarte produkter. I min fras lille verksted lå denne bunken med lapper. Hvorfor de er spart på vet jeg ikke. Men det vitner om et for meg underlig varelager der nede i Dronningensgate.

Luftlakk? Er det til å lakkere luftslott? Og Snekkerpolitur? Datidens Foundation for jålete snekkere? Og VANNGLASS som skal blandes med ni deler vann. Er det for lettlurte turgåere. Et slags tørrvann som blir til vann dersom du rører det ut i vann? Rå Malerolje og Kokt Malerolje?Kan jeg få den stekt?

Mye jeg ikke kan skjønner jeg så jeg spurte tante Google.

Så lærte jeg litt i dag og.

For noen år siden fikk jeg levert en liten trykksak av noen i Markens. Det var noen som trodde på gud, men også på djevelen. Hun ville jeg skulle lese det lille tegneserieheftet og vende meg til gud. Jeg sparte lektyren til jeg kom hjem. Til min noe store overraskelse ble jeg her direkte fortalt at jeg skulle brenne i helvete om jeg ikke angret mine synder til gud. Jeg skulle til og med brenne til evig tid.

Egentlig forferdelig lesing i en enkel tegneseriestil. Det var ingen avsender av brosjyren så jeg vet ikke helt hvilken menighet som står bak.

Men jeg har muligens funnet bussen deres. For om noe skal brennes så er i alle fall de klare.

Det minner litt om når jeg var liten. Tiden vi går inn i. Vi kunne ikke reise hvor vi ville. Den gang var det ikke et virus som stoppa oss. Det var lommeboka. Vi var ikke så vanvittig rike før. Det var bare noen få som kunne reise langt. Vi andre kjørte rundt i Norge og bodde i telt eller turistforeningshytter. Jeg satt bilsyk i baksetet på vei til Vøringsfossen. Jeg fikk sitte foran litt for å bli bedre. Vi sov i telt oppå luftmadrasser. Skulle vi til varmere strøk måtte vi spare. Til og med en Danmarksferie innebar sparing av penger. Og syden? Jeg hadde hørt om syden, men skjønte ikke helt hva det var. Først når jeg var 15 dro vi til Benidorm hvor ei tante bodde. Jeg tror jeg bada i 5 timer i strekk. Store varme bølger skylte over en vannglad sørlending. Det var stort og spennende. I dag må du lete lenge etter noen som ikke har reist jorda rundt. Mange har vært oftere i utlandet enn i Norge på ferie.

Vi går nå inn i en tid nå hvor vi igjen vil utforske vårt eget land. Muligens ikke i et firemannstelt med primuskjøkken. Kanskje heller en bobil om de ikke er utsolgt. Utforsk, reis, dra og finn ditt paradis. Norge er langt, men ikke langt vekk. Det blir spennende, jeg gleder meg til å se mer av Norge.

Jeg vil hylle alle der ute som er kreative i koronaens tid. Vi tenker nytt og omgås på nytt. Det ser til og med ut som mange senker sitt stressnivå og smiler mer. Jeg går til jobb av og til. Fra Strømme til Byen. Fordi jeg har tid og fordi det roer meg. Jeg får tid til å tenke på det rundt meg. Jeg tenker på så flinke mange folk det finnes her i Kristiansand. Alle de som forsøker å gjøre det beste ut av den tiden vi er inne i akkurat nå. I en undergang oppe ved Vollevannet lyste et budskap mot meg i dag. Ganske nytagga. Jeg liker ikke tagging, men denne gangen smilte jeg. “Gjør marerittet til en god drøm”, stod det. Her er det noen som tenker positivt, tenkte jeg. Vi velger ofte selv hvordan vi vil ha det. Om et glass er halvtomt eller halvfullt. Er vi åpne og imøtekomne og positive vil vi selv oppleve mer åpenhet og imøtekommenhet og møte flere smil på vår vei. Og de fleste jeg møter på vei til jobb smiler tilbake når jeg smiler til dem. Det er fint. I dag opplevde jeg ennå en fin ting. Jeg hørte det ringte ut til friminutt i dag. Det er lenge siden sist.. På Lovva har de åpna opp littebitt igjen for de minste. Jeg passerte skolen når de hadde friminutt. Lyden av barn. Det var en god lyd.

Jeg smilte igjen og gikk til jobben.

Er det ikke bare å fylle på. Tidligere har jeg lurt på hvorfor enkelte er så opptatt av bensinprisen. Et det ikke bare å fylle på tenkte jeg. Jeg fyller på når tanken er tom. Jeg sparer kanskje 40-50 kroner tanken om jeg skal lete etter billigste stasjon, tenkte jeg og lot tanken fly. Jeg gidder ikke gå rundt å lete etter billig drivstoff. Det er rett og slett ikke nok å spare. Forskjellene er ikke så store tenkte jeg. Tufs. Tufs. Tufs.

Jeg tenkte tanken feil tydeligvis. Felleskjøpets gårdsplass oppe i sørlandsparken  inneholder to konkurrerende små selvbetjente bensin-stasjoner. Shell Express og UnoX. En dag jeg kjørte opp forbi de nevnte to stasjonene oppdaget jeg at min noe arrogante holdning til prisene på bensin og diesel har kostet meg dyrt. Forskjellen i pris var 4 kr og 40 øre. Fire Førti. Faen. Om jeg fyller 50 liter blir det 50 x 4,40 i forskjell. Det er 220 kr i forskjell. Tohundreogtjuekronersforskjell.

Også jeg har begynt å følge med på literprisen for diesel nå. Kun etter 37 år med lappen.

Kanskje på tide.

Lurer på hva de med El-bil gjør. Kjører du rundt fra strømselskap til stromselskap?

Livet er en fest. Kreative individer finner stadig ut nye måter å spre kulturlivets gleder ut til oss sultne sjeler på. Det arrangeres konserter på gårdsplasser. Det spilles saksofon fra kirketårn. Det danses på balkonger og festes digitalt. Og nå har kulturlivet spredd seg til kjøledisken. Life is a Cabaret.

“What good is sitting alone In your room?
Come hear the music play.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.

Put down the knitting
The book and the broom.
It’s time for a holiday.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.

Come taste the wine
Come hear the band.
Come blow a horn
Start celebrating
Right this way
Your table’s waiting.

What good’s permitting
Some prophet of doom
To wipe every smile away.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret!

I used to have a girlfriend
known as Elsie
With whom I shared
four sordid rooms in Chelsea
She wasn’t what you’d call
a blushing flower…
As a matter of fact
she rented by the hour.

The day she died the neighbors
came to snicker:
“Well, that’s what comes
from too much pills and liquor.”
But when I saw her laid out like a Queen
She was the happiest… corpse…
I’d ever seen.

I think of Elsie to this very day.
I remember how she’d turn to me and say:
“What good is sitting all alone in you room?
Come hear the music play.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.”

And as for me
I made my mind up back in Chelsea
When I go, I’m going like Elsie.
Start by admitting
From cradle to tomb
It isn’t that long a stay.
Life is a Cabaret, old chum
Only a Cabaret, old chum
And I love a Cabaret.