Livet er en fest. Kreative individer finner stadig ut nye måter å spre kulturlivets gleder ut til oss sultne sjeler på. Det arrangeres konserter på gårdsplasser. Det spilles saksofon fra kirketårn. Det danses på balkonger og festes digitalt. Og nå har kulturlivet spredd seg til kjøledisken. Life is a Cabaret.

“What good is sitting alone In your room?
Come hear the music play.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.

Put down the knitting
The book and the broom.
It’s time for a holiday.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.

Come taste the wine
Come hear the band.
Come blow a horn
Start celebrating
Right this way
Your table’s waiting.

What good’s permitting
Some prophet of doom
To wipe every smile away.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret!

I used to have a girlfriend
known as Elsie
With whom I shared
four sordid rooms in Chelsea
She wasn’t what you’d call
a blushing flower…
As a matter of fact
she rented by the hour.

The day she died the neighbors
came to snicker:
“Well, that’s what comes
from too much pills and liquor.”
But when I saw her laid out like a Queen
She was the happiest… corpse…
I’d ever seen.

I think of Elsie to this very day.
I remember how she’d turn to me and say:
“What good is sitting all alone in you room?
Come hear the music play.
Life is a Cabaret, old chum
Come to the Cabaret.”

And as for me
I made my mind up back in Chelsea
When I go, I’m going like Elsie.
Start by admitting
From cradle to tomb
It isn’t that long a stay.
Life is a Cabaret, old chum
Only a Cabaret, old chum
And I love a Cabaret.

Under minuttet på 1000 biter. Well done! Nesten ikke til å tro. Akkurat nå flommer Kristiansand over av puslinger. I alle hjem har spisebordene blitt arena for puslespilling. Butikkene er støvsugd for puslespill. Butikkene er tomme. På Facebook annonseres det for harde livet med at du kan lage puslespill av egne foto. Kanskje pusle svigermor? Det er en god ting at folk pusler. Det tar tid å pusle. Det er ofte en meditativ tilstand en havner i der en leter etter brikker og forsøker å gjenkjenne mønstre. Og tilfredstillelsen over å finne akkurat den ene brikken en har lett etter så lenge er stor. Det er et underlig tidsfordriv. Vi vet hva vi skal lage. Det er en eske med et stort bilde på som vi kan kikke på og få hjelp. Av og til bruker vi mange dager og haugevis av timer på å få det ferdig.

Så ødelegger vi det igjen. Underlig men gøy og godt akkurat nå. Og puslespill er vel den ting i verden som ikke skal gjøres fort. Det skal nytes lenge.

Endelig kommer noen frisører ut av karantenetiden sin. Og skamklipte mennesker over det ganske land kan glede seg over at rettetang og kantklippere snart fyres opp. I Birkeland så jeg spor av en frisør i karantene som har tatt ventetiden alvorlig. Øvelse gjør mester sies det. Langs Dikeelva stakk det opp nyrfriserte øvelsesparykker i hopetall. Typen frisyre er jeg usikker på. Den ser ut som frisøren har hatt en kontrollert anarkistisk tilnærming. Kanskje muligens under påvirkning av elvebrus med nogo attått.  Ståpåvilje er bra. Godt frisørene slipper ut snart.

Underlig hva en tenker på.

Det drar seg til der ute i den uvirkelige verden. Jeg går på jobb i disse dager. Og så tar jeg bussen hjem. Og når sant skal sies. Jeg møter færre folk på bussen enn jeg gjør på sykkelstien. Langt der framme sitter sjåføren. Bak sperrebånd og glassvegg. Og langt her bak siter jeg. Alene. Og dette er nesten i rushtia. 17.07 fra byen.

Det er så uvirkelig at det er litt skummelt. Det føles nesten som om hele verden har blitt til noen av de filmene jeg har sett. Jeg tror aldri jeg blir den sammen igjen. Vi opplever nå noe massivt sammen. Alle vi på hele jorden. Enten vi vil eller ikke berører det oss og vi må ta ulike hensyn og følge nye lover. Det er vondt å være i det, men fint at vi er sammen i det. Jeg tror verden blir litt annerledes fremover. Viruset vil nok bli overvunnet til slutt, men jeg tror ikke verden vil fortsette som før.

Vi lærer oss å gjør de rette tingene sammen. Vi lærer oss å hjelpe andre. Vi lærer oss respekt. Enten vi sitter stille eller er på jobb. Vi gjør alt dette sammen. Dette er en erfaring jeg helst ikke skulle hatt. Vi er også en sårbar del av økosystemet.

Vi er en del av naturen. Og vi er ikke uovervinnelige.

Jeg spaserte over broen til Nicolai Emanuel de Thygesons minne i dag. Lundsbroa. I lett duskregn og sur vind. Både lue og hette var sånn ca dradd ned i nesehøyde. Samtidig var jakkekraven dradd opp til Corona-sikker høyde. Jeg skulle verken nysesmitte noen eller bli nysesmittet på min vei over broen til Elvebredden legesenter. Jeg følte at alle visste jeg skulle til legen på hastevisitt i dag. Og alle så på meg som en potensiell smittebærer følte jeg. Til og med de i bilene som passerte.  Jeg tenkte disse paranoide tankene helt til jeg kom på at jeg skulle til legen fordi jeg tror jeg har ødelagt korsbåndet i kneet. Og sist jeg hørte så var ikke avrevet korsbånd smittefarlig. Ikke dersom du er like elendig i gammelmannsfotball som meg. “I’m not to old for this shit” tenker jeg hver søndag og spiller fotball med likesinnede. Sist søndag resulterte det i vondt i kneet som igjen resulterte i en lett haltende tur over Thygesons Minde til Elvebredden legesenter. En tur hvor folk sikkert lurte på om en også begynte å halte om en fikk influensa.

Vel inne i venterommet satt alle de andre på en smittelengdes avstand. Det var ledig en smittesikker stol som jeg tok. Men så kjente jeg det kriblet i halsen. Jeg kremtet litt. Og da var det gjort. Alles øyne var rettet mot meg igjen. Det var som de trodde jeg var selve viruset. Det var først da jeg ble ropt opp av min faste lege og haltet overdrevent innover i korridoren at de pustet lettet ut. Da selvfølgelig inn i sitt eget jakke-erme.

Jeg fikk ikke påvist eller avkreftet noen ting hos legen, men en MR undersøkelse skal gjennomføres.

Lett haltende igjen trådde jeg nok en gang ut på Thygesons Minde. Lettere til sinns og med lua over øyehøyde hadde jeg utsyn over vakre Otra.

Det var da jeg så dem. Tjuvfiskerne.

For laksefisket er ikke i gang før til sommeren.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Emanuel_de_Thygeson

Siden min kone har valgt å tilbringe 2 uker i Brasil ser jeg mitt snitt til å være herre i eget hus. Til å ommøblere. Jeg har vært med på det før, men da uten kommentar-rett og påvirkningskraft. Jeg har vært den fyren som under streng kommando flytter på den inni helsikes uhåndterlige stolen. Den tunge sofaen. Lampa som kommer borti alt mulig, samt en lumbagoframprovoserende grønnplante med en overraskende tung terracottakrukke. Selvfølgelig nyvannet for å tilføre litt ekstra tonnasje. Det har vært min jobb. Og som alle menn vet er ominnredning et tilfeldighetenes spill. Det er sjelden nøye planlagt. Stolen skal ikke flyttes fra A til B. Den skal flyttes fra A til H og være innom B, S, D, E, F og G på veien til H. For den drit-tunge stolen og den krumrygga potteplanten ser ut til å besitte dårlig stedsans. De, samt spisebordet, to sofaer og diverse hyller lever en stund et hvileløst liv før de finner sin plass. Ikke for den siste hvile, men i alle fall for en stund.

Men nå er jeg alene i huset og har ommøblert etter 50/50 metoden. Alle møblene i halvparten av stua.  Nært og trangt og fint i den ene halvparten og åpent og tilgjengelig på den andre halvparten. Lett å vaske på den ene delen. Vanskelig på den andre.

50/50.

Lurer på om Maya liker det når hun kommer hjem.

Snart skal alle på Søm få busskort. Også mange av oss tilhørende i dalstråka innaførr. Broer skal bygges og rives og tuneller skal stenges og veier skal sprenges. Og køen som allerede er saktegående skal nå bli så lang og sakte at den begynner å gå bakover. Før alle køentusiastene kommer seg på jobb er arbeidstia over og de må rygge hjem igjen. Statens vegvesen, Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune skal komme køkaoset i forkjøpet med å dele ut et spanderende busskort til hver husstand. Tror det holder til de som pleier å kjøre bil. De er som oftest alene i bilen. Jeg frykter at svartebørsmarkedet vil blomstre. Jeg kjenner mange som aldri tar bussen. Det skal bli spennende å se hvor mange voksne sjåfører som faktisk begynner å ta bussen.

Jeg tar bussen hver dag og det er helt topp. Jeg oppfordrer alle tilårskomne på Søm til å ta i mot busskortet når det kommer og ta det i bruk. La bilen stå og ta bussen. Det er bedre for alle. Det er bedre for miljøet. Det er godt for sjela. Og snart blir det litt gratis.

Noen trenger jo bilen og de må ta den, men mange trenger ikke og de håper jeg tar bussen. Kanskje vi sees. Eller kanskje alle tror at alle andre tar bussen så de tar bilen.

Hmm. Jeg tar i alle fall bussen.

Så kom den. Nå som våren hadde festa seg i lillehjernen kom den. Snøen. Den har forflytta seg fra Hovden, ned dalen og helt til oss. Oss kystnære varmehungrige Kristiansandere som ordna beddane og satt ut solstolane. Helsike. Det som ikke skulle skje; skjedde. Det kom snø. 10 cm hvitt regn. Noen av oss elsker det. Noen av oss hater det. Enkelte danset og feiret våren mens jeg våknet opp, og gledet meg til dobbeldans innover skogen.

Jeg er glad i kaldt. Jeg er glad i snø. Jeg er glad den kom og jeg håper at den blir.

Et barnebarn jublet av den hvite nedbøren. På Vardåsen står det nå utallige små snømenn. De smiler like mye som de som laget dem. For mens vi voksne stønner og okker og ser for oss krumme rygger og tung måking – smiler barna.

Velkommen snø. Endelig.

9.April 1940 ble lasteskipet MS Seattle skutt i brann ved Kristiansand. Noen få dager etter sank det i Korsvikfjorden. Alle som bodde der ute på den tiden var vitne til dette monsteret av et skip som brant opp og til slutt sank. Blant dem var min bestefar og bestemor og far og onkler. De så dette og visste at nå var Norge i krig. Skipet som brant var lastet med mye trelast så det brant godt. Når det til slutt sank fløt det allikevel mye trelast opp.

Bestefar og mange andre av de som bodde rundt Korsvikfjorden hev seg i båtene og rodde ut og samlet opp materialer. Oregon Pine tror jeg tresorten var.

Ca ved den Orange ringen sank det. Ingen omkom av mannskapet. Men senere har flere dykkere omkommet under vrakdykking.

Denne historien kom frem for en dag igjen da jeg skulle bytte ut et vindu på hytta vår. Den ligger på Valsvikodden utenfor Valsvika i Korsvikfjorden. På det som en gang var gården til bestefar. Inne i veggen var det lettbrente bærebjelker og bunnsviller. Reisverket i hytta er bygget av det som i 1940 ble reddet opp av fjorden. Noen av bjelkene er tydelig brent.

Et lite vitne om en krig som var.

Et stykke krigshistorie dukket frem fra en vegg i hytta.

Wikipedia:

MS «Seattle» (1928) var et tysk lasteskip som kom under kryssild, ble skutt i brann og senere sank ved Kristiansand 9. april 1940.

Urolighetene i Europa førte til at skipet ble kommandert til nøytral havn. Kapteinen valgte først å gå mot den nederlandske kolonien Curaçao. Da skipet ankom Curaçao var ikke Nederland lenger en nøytral stat. MS Seattle ble satt under blokade og lå innesperret bak blokaden i lengre tid. Da skipet fant en mulighet for det, brøt det blokaden.
MS «Seattle» som fryktet å bli satt i arrest igjen av en fiendtlig stat, satte kursen nordover fra De nederlandske Antiller i Karibia. Skipet seilte først til Island og satte kursen mot Tromsø. I Tromsø var norske myndigheter på inspeksjon i skipet. MS «Seattle» fikk tillatelse til å følge den norske kysten sørover og videre til svenskegrensen. Den 8. april kom Seattle til Kristiansand og ble beordret til land av den norske jageren KNM «Gyller». Kl 0500 9. april Seilte MS «Seattle» ut fra Kristiansand i lett morgentåke, på vei ut møtte det ni krigsskip på vei inn.
MS «Seattle» signaliserte en identifisering til de innkommende krigsskipene, men fikk ingen svar tilbake. Det ble derfor antatt at det dreide seg om britiske krigsskip som var fiendtlig innstilt. MS «Seattle» valgte å snu tilbake mot byen. Det viste seg at krigsskipene var tyske. Odderøya fort identifiserte krigsskipene som tyske invasjonsstyrker og antok at MS «Seattle» hadde rollen som tysk forsyningsfartøy og skjøt to 150 mm granater mot skipet. Kort tid etter besvarte de tyske krigsskipene ilden og MS «Seattle» var fanget i kryssilden. Granatene antente trelasten ombord. Flammene grep raskt om seg. Hele mannskapet måtte gå i livbåtene og rodde til land, der de ble tatt til fange av norske styrker. Ingen av mannskapet omkom, men skipet ble liggende og brenne i flere dager i Kristiansandsfjorden, før det tok inn vann og sank i Korsvikfjorden.

Et tysk bombefly fotograferer lasteskipet Seattle den 9. april 1940 etter at det er truffet av granater fra Vestre batteri.