Går du på trynet, kan du reise deg igjen. Er dagen i dag ganske mørk, kommer solen opp i morgen. Møter du veggen kan du alltid snu deg. Knekker du noe vil det gro sammen igjen. Naturen er et fint og lykkelig bevis på hvordan ting leger seg. Hvordan ting kan bli bra igjen. Det er en fantastisk egenskap vi har. Alle vi som lever på denne jorda. Vi kan reise oss etter et fall. Vi kan rette oss opp igjen. Eiketreet jeg møtte ikke langt fra Fiåsen er et bevis på at livet ikke er over om du får deg en knekk. En gang opplevde det alle trærs mareritt. Det knakk. Men treet ville det tydeligvis annerledes. Det reiste seg igjen. Jeg tror det tok litt tid, men det reiste seg.

Jeg har muligens møtt flere trær i mitt liv enn mennesker. De vokser og gror og lever et liv der de en gang startet det. Av og til går jeg bort og legger hånden på treet og sier , “Hei!” Godt jobba.”  Jeg vet ikke om treet hører meg, men jeg liker å tro det.

Skogen er kanskje finest akkurat nå. Uten blader på trær og busker kan du se langt, og se flere. Møte mange. Skogen er mitt sted for å klarne hodet og rette ryggen. Min kone gir meg kraft til å gå ut og tømme tankene. Til å se lys der det er skumring. Jeg er en grubler når ting går i mot. Spesielt hvis mennesker skuffer meg. Jeg tror naivt på det gode i folk, og opplever som oftest det. Av og til ikke. Da blir jeg skuffet. Min kone hiver meg ut i skogen.

Takk.

Det er godt.

For sånn ca. 100 år siden satt det en kar i Øislebø og var ganske så førbanna på kona sine shoppingvaner. Hun hadde tydeligvis gått bananas i butikkene i Kristiansand. Tenk frustrasjonen. På den tiden kunne han ikke sperre kortet. Han kunne ikke varsle på FaceBook, Twitter, Insta eller SnapChat. Han fikk vel bare regninger i posten. Til slutt dro han til byen og rykket inn en annonse. Såpass misfornøyd var han at han ga klar melding i avisa. Datidens sosiale media. Det ligger nok litt av en historie bak denne lille annonsen. Men jeg tror det er en trist historie.

Annonsen fant jeg for noen år siden da jeg pusset opp et småbruk på Ve i Tveit. Deler av innerveggene var isolert med aviser. Det fleste fra rundt 1917 -19. Akkurat denne biten fant jeg ingen dato på da resten var smuldret bort.

“Noen som vet hva dette er?” Barnebarnet fant noen underlige små esker i bunnen av en pappkasse. Hver av de små litt underlige eskene inneholder 2 sammenhengende spoler med noe som ligner limbånd, bare uten lim. Båndet kan snurres fra den ene spolen til den andre, og så tilbake igjen. Men det tar tid og er tungvint og gir ingen mening. Limbåndet uten lim kan lett dras ut av sin beholder, men er vanskelig å få inn.

Jeg er jo fra prehistorisk tid så jeg vet hva dette er. “Det er Spotify fra 1985” sa jeg. Akkurat som bokhylla er Storytel er disse små eskene man kaller kassetter en fryktelig langsom og svært manuell versjon av Spotify. For vi hadde spillelister på 80-tallet også. De var laget av andre og vi lastet dem ned gjennom innboksen, eller postkassa oppi gata som noen kalte den. Hver måned kom den inn i vår stue. Denne pre-definerte spillelista med rytmiske herligheter. Vi satt den på og hørte den gjennom. Fra start til slutt. Og så litt spoling. SSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSS og på an igjen. I 1985 var jeg 22 år og akkurat flyttet inn med ho som sover i rommet bak meg. Vi abonnerte på Mr. Music. Og akkurat i det vi var dritlei av november kassetten kom desember utgaven. Så stod vi der i stua, med skulderputer, høyt hår og fargerike klær. Maya holdt rytmen. Jeg ikke. Slik gikk de 30 neste dagene til ny kassett kom.

Hill, hill Rysstad. Jeg smilte til TVn i går. For på andre siden stod det en setesdøl og sang Gloria Gaynor sin I Will Survive. Og han gjorde det bedre enn henne. Stjernekamp er en serie på NRK hvor artister som allerede er stjerner skal konkurrere i alle mulige musikksjangere. Det fakta at jeg aldri har hørt om disse stjernene sier vel mer om meg enn om dem. Fra Opera til Disco. Stadionrock og salmesang. Og i går var det Disco.

Og siden jeg vokste opp med Disco var dette moro. Og en tynn setesdøl, 38 år gammel, fra Rysstad i Valle i Setesdal dro til. Han er egentlig kveder. Han har vært elev av Kirsten Bråten Berg, Ragnhild Furholt og Agnes Buen Garnås, men har også lært mye av felespilleren Ånon Egeland. Rysstad har jobbet med å tilegne seg den folkelige sangstilen fra hjembygden Rysstad i Valle kommune i Setesdal, men også fra resten av Agder og Telemark. Han har studert ved Folkekunststudiet i Rauland og ved Ole Bull Akademiet på Voss.

Gudd. Og nå synger han disco. Og nå diva.

Takk for opplevelsen.

https://tv.nrk.no/se?v=KMTE60003819

Det er lenge siden pizza og spagetti var det eneste internasjonale innslaget i det norske kjøkken. Det var når jeg var liten. I forrige århundre. Kristiansand har vokst til en flott utelivs-by. Vi har kafeer og restauranter som representerer hele verden. Sushibarer og pølseboder og tacohytter og tyske snitsler og av og til en matfestival. En deilig syrisk restaurant har også funnet vei inn i byen. Våre smaksløker får kost seg og kjørt seg og av og til brent seg. I alle fall om du velger styrke 7 på Mother India.

Og når du tror du har smakt alt dukker det stadig nye ting opp.

Vårull fra kylling og Sommerull dyppet i peanøttsaus. De smaker nok best om du spiser dem med strikkepinner.

I går kom det kajakk til hytta. Jeg har fått låne min bror sin havkajakk som hos han har blitt til havekajakk de siste årene. Men ikke nå lenger. Nå kom den til hytta og jeg fikk min deby i padling. Gøy. Også Gunnar og Wanida kom til hytta for litt padling. Gøy for de også helt til bomba smalt. Og er det en ting ekstra vom forbedrer så er det effekten av bomba. Hun så ikke den komme.

Takk til dere som jobba på torvet i går. Når jeg var ung var det bussene som fylte torvet. Når er det fine folk som fyller der. Gudd for en gårsdag. Solfylt og varm. 27 grader på land. 22 grader i sjøen og til slutt en heidundrandes fest på torvet i byen vår.  Selvfølgelig med noe kaldt i glasset. Dette er en hyllest til servitørene. Hill, hill til dere. Dere som tryller frem dette kalde i glasset. Til alle dere unge i gult som springer rundt for å stilne vår tørst. Dere løper mesterlig balanserende rundt med brett med øl og brus og cider og vin. Det eneste jeg trenger å gjøre er å betale, og drikke. Det var som Marius Müller sitt refreng i  “Den du veit” var skrevet om akkurat dere :

For jeg er den du veit, sier aldri nei.

Jeg kommer alltid løpende til deg. 

Du trenger bare knipse og si hei.

Jeg kommer alltid løpende til deg.

Og det var det de gjorde. Kom løpende med øl. Sammen med gode venner koste jeg meg på torvet i går. Drivende god musikk fra scenen og tusenvis av lykkelige folk.

En takk til alle dere som løper for at jeg skal ha det fint. Det er deilig å være dorsk i Norge.

Hva betyr egentlig ugler i mosen? Jeg så ugler i går kveld. Ikke i mosen? Men i trærne. Et sted hvor jeg vet en stor rovfugl hekker. Men den stikker alltid av når jeg kommer. Jeg ser den først når den flyr vekk mellom tunge grantrær. Sannsynligvis har den bedre hørsel en meg. Men i går så jeg de. Avkommet av denne fuglen. De som ennå ikke er smarte nok til å stikke av. Jeg så først en. Så tre til. Fire ugleunger er ikke daglig kost å få oppleve. Jeg tror jeg satt der en time og bare kikket. En utrolig fin naturopplevelse for en enkel sjel. Jeg tror det var fire Kattugle unger jeg så. De mjauet litt.

Ugler i mosen er et uttrykk som er hentet fra dansk.
Uttrykket er en forvanskning av det jyske «der er uller i mosen», der uller er dialekt for «ulver», mens mose betyr «myr». Uttrykket ble ført til København med jyske kveghandlere, som benyttet det om tvilsomme handler. På Sjælland fantes ingen ulver mer, men i Nørrejylland var de tallrike til langt innpå 1800-tallet.
Da ulvene ble utryddet i Danmark, ble uttrykket gradvis forvansket til «ugler i mosen». Når det er ugler i mosen, er det derfor egentlig ulver som lurer i myra. Uttrykket betyr dermed at det er fare på ferde, eller at det er noe mistenkelig med et eller annet.