Naturen sparte ikke på effektene i dag. Solen trakk pusten og strakk seg opp fra havet i sin vakreste stas.  Når magien starter dagen er det å gå to kvartaler ekstra for å oppeve den ingen pris. I stedetfor å komme fortest mulig innafor, gikk jeg litt ekstra uttafor. ned til havet. Ned til Sjøhusets brygge. Havflaten var nypusset for anledningen. De trøtte små krusningene tok i mot skyenes speilbilde mens solen strakk sine farger mot oss som så dem. Og jeg var ikke helt alene. Heldigvis er det håp for menneskeheten. Det var flere enn meg som stod der. Og vi bare sto. Stille. Dette var høytid for vi som liker ute. Nå har jeg bilder i hodet som varer hele dagen. Og solens vakre lysshow smakte ennå bedre med en kopp kaffe fra Jordbærpikene i hånda. Den fikk jeg fra en egen liten solstråle litt lenger oppe i gata. En god start på dagen.

Det er noen som følger drømmen sin. Enten den er stor eller liten. Denne fulgte drømmen er ikke så stor, men du verden så fin. For på en tur i skogen utenom stiene dumpet vi på et lite byggverk på et lite under av en plass. En liten fredens oase på kanten av et stup med stille utsikt over in liten dal. Det beste med plassen var at han som hadde bygget dette satt i sin stol. Stille. Og så ut over sin dal. Han likte å være alene, men tok i mot oss med hjertet. Han fortalte om en hyggelig grunneier som lot han få ha denne plassen.

Hit kom han som oftest alene og matet sine fugler og tenkte sine tanker, eller bare satt stille. Slike plasser burde vært obligatorisk for alle. Det å ha sitt eget lille sted hvor stillhet kan råde. Vi lovte på tro og ære og ikke fortelle om hvor dette er og det skal vi holde. Og jeg er glad for at jeg fant plassen og møtte mannen, men jeg skal aldri tilbake. Dette er hans. Jeg har med meg et godt møte fra denne turen. Og turen ble fin-fin i en skog jeg aldri har vært. Vi traff på bråkete Nøtteskriker og fossende bekker. Stupbratte lier og knitrende bål. Og medbragt PlumSauce fra Merethe gjorde vasne pølser gode. Og midt oppi alt dette hadde vi godt vennskap med. Takk for turen Arild.

Jeg vet jo hva jeg går til når jeg går tur med Arild. Vi har svømt med Spekkhoggere sammen. Vi har vandret i Lyngsalpene og gått på ski på Svalbard sammen. Vi har vært i Ngoro Goro og Zanzibar sammen. Vi har padlet i kano fra Ogge og til Hameresanden sammen. Og vi har fryst ræva av oss på Mount Teide på Tenerife sammen. Vi har bært en kano i seks mil på Hardangervidda sammen uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Vi har dykket i Rødehavet og i Korsvikfjorden sammen. Og alt har vært store opplevelser. Men på mitt naive vis trodde jeg at en skogstur i skauen innafor Ålefjær skulle være nogenlunde safe hva angår frykt og angst og dertil hørende nervøsiteter. Det var til og med meg som kom med områdeforslaget under den subtile turplanleggingen. I etterpåklokskapens navn burde jeg nok ha kommet med løypevalget også. Men som den inkluderende person jeg er så overlot jeg enkelte avgjørelser til Arild. Resultatet ser man i vedlagte filmklipp. Turen var fin og inneholdt alt hva men kan tenke seg når to kamerater går på tur. I tillegg kom høydeskrekken. For Arild velger ofte ikke den letteste vei, men den korteste vei. Jeg tror vi tilbakela flere høydemeter enn lengdemeter i dag. Og når nervene mine en gang roer seg vil jeg nok se tilbake på denne turen også som ganske fin.