!

Jeg rakk å strekke meg etter fisken på rekka som ble lagd.. Eller for å si det på en annen måte. Jeg lagde rekkverk med strekkfisk. De som har vært hos oss vet hvor farlig vår terasse har vært. I fortsettelsen av stua har vi en fin terasse.  I fortsettelsen av den har vi ingenting. Ingenting med morrasol og det hele. Og på vår terasse har det til nå vært stort hjerterom, samtidig med stor fallhøyde. Rekkverket mangla. Det har gått med noen barnebarn, venner, svigermødre og snekkerlærlinger. Samt en og annen ball som har trillet utfor. Men endelig. Rustet med en drills dødsforakt, 35 meter wire og en strekkfisk gikk jeg løs på terassesikringsoppgaven. Timene gikk, men tilslutt var det bare meg og strekkfisken tilbake. Jeg vred han til han skreik i gjengmiljøet sitt. Og nå kan terassen nytes. Den er endelig trygg. Og jeg kan spille blues på min nye 5 strengs terassebass.

Sammenhengsgrunnlaget er til stede. Det har vært en uke med gode venner i en virkelig verden. Vekk  fra tastaturkommunikasjon og ord i skyen. Denne uken har vært fin. Jeg har møtt venner fra tidligere liv. En hjelpemiddelsentralmann, en lege, en kartentreprenørtjenestemann, en lærer, en itansvarligsjef, en oljevarerelatertanskasfningsmann og en oljeavogtilpåplatformarbeider. Der er godt i hjertet og i sjela når venner en har hatt for 30 år siden fortsatt er venner. Rett og slett godt å tenke på. Og det er godt å tenke på akkurat nå også. I går og i natt omgjorde tre av disse vennene og meg hodene våre om til flytende grønnsakssuppeskåler uten mål og mening. Kloke hoder ble til kålhoder og visdomsord til jabbajabba. Godt å være meningsløse sammen. Det er jo det som gav oss mening mens omgivelsene så på oss som Neper. Promillen kom som forventet og latteren likeså. Takk mine venner. Dere er gode å ha. Håper vi kan omdannes til suppehuer i lag noen ganger til. Sett over gryta!

Jeg har satset på supper. Dette flytende, utyggbare, matstoffet som brukes såvel som turmat som til middagsmat. Og som den turglade sjel jeg er burde jeg ha forutsetninger til en slik satsing. Pluss det at familier og venner i lang tid har ansett meg som et suppehue. Og ris og ros skal en ta til seg, så over tid har dette modnet og jeg lanserer nå en helt ny og smakfull suppeserie. Den blir å finne i supèer landet rundt. Og bør serveres i kondisjonerte hjem i de indre bygder.

Rart hva et besøk på Kiwi og en stabel med Rett i Koppen fra Toro kan gjøre med et fiskesuppehue.

En gang på det tidlige 30-tallet forsvant en båt fra Tvedestrands vakre havn. En flott liten kystcruiser bygd på 70-tallet. I tiår etter tiår ble det lett etter denne båten. Men generasjoners søken gav ingen svar. Skipet var sporløst forsvunnet.  . . . . .

Helt til jeg kom. Under et besøk hos en kunde i Tvedestrand,- TeamTec, oppdaget jeg noe som stakk frem fra gresset i veikanten. Et mysterium er i ferd med å bli løst. Jeg overlater spaden til andre.

Noe overrasket myste jeg over dynekanten. Usikker på fenomenet som strakk seg inn gjennom  soveromsdørsprekken. Lettere skremt, iblandet sitrende glede, snudde jeg den trøtte kroppen min og kikket mot åpningen i gardinet. Det var der også. Dette lyset som strålte fra et sted utenfra. Kjærkomment lys etter altfor lang duskregnmørketid. Sol! Inn i denne starten på dagen strakk varme solstråler seg. De hilste på oss og skyndet seg  videre. De ålte seg inn i hele husets lengde. De rørte ved møblene og veggene. Det var jo fint,  . . . . . . .men! . . . . . . Det er jo alltid et men for en skeptisk søring. Det sola ikke vet er at sørlandets mannlige befolkning både elsker og hater dette fenomenet som nå er over oss. Noen av oss tenker til og med at,- “Dette var nå ikke helt nødvendig”. Kunne ikke sola holdt seg vekk til 26. mai for eksempel. Men nei. Den måtte komme nå og skinne på oss.

Sol!Sol! Sol!. Du er velkommen, men du vet ikke hva du gjør.

Kan like godt hente frem vindusvaskemiddelet med en gang.

Sommerens dager er svunnet for godt
selv høsten rusler og vinteren kommer så smått.
Seøv landeveishelten har sitt humør,
han har sol selv om sommeren dør.
Det er Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
å hvor det skinner.
Nesa den blåner og håret det gråner
og skosåla svinner.
Ghem dine sorger vær aldri sur,
selv om det regner en liten skur,
så blir det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet,
sol i sinnet,
sol – bare sol.

Hver sommer er gresset min dyne og seng,
jeg har min hybel i bøndenes aker og eng.
Om kulda sjenerer så gjør det meg nix,
jeg flytter hjem til min celle og brisk
Så det er
Sol ute, sol inne,
sol i hjereet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Der kan jeg stille bo
dyrke i fred og ro,
sommerens minner.
Vann og brød kan jo til nød gå an,
bare jheg slipper å drikke vann.
Så er det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.

Jeg og han Ola og Anders vi satt
ved Akerselva og skålte og drakk hver natt.
Polisen ville oss fluksens ha tatt,
men uti elva han datt så det skvatt.
Så ble det
Sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet
å, hvor det skinner.
Da stakk a’ til bånn
skimta vi nesa pån
som så forsvinner.
Hurra, skrek Ola, så datt’n ut,
men han holdt tommel’n for flaskens tut,
så var det
sol ute, sol inne,
sol i hjertet, sol i sinnet,
sol, bare sol.